Dora

Vi har god kommunikasjon når jeg tillater meg å være sårbar og ærlig.

Jeg klapper igjen!

Bra, bra, bra!

Han er også bevisst på sine egne mønstre i møte med meg, som for eksempel hans tankegang om at nå forlater hun meg til fordel for noen andre.

Hvordan kan vi to som har slike mønstre få gode liv sammen og nå vårt fulle potensiale, uten at jeg avslutter et potensielt sett fin relasjon før den har fått utviklet seg ordentlig?

Takk for svar.

Jeg er stor fan.

Ikke slutt med podd.

Hilsen Stine.

Det er jo situasjonen som jeg tipper Kjersti Idem sitter og kjenner seg litt igjen i. Å ha avstandshelvetes dritt.

Selv om avstanden kanskje ikke er så lang, så er det avstand er fucked up i et forhold.

Når barna krever sitt, som gjør at det blir mindre tid til forholdet, så blir du en plante som mangler litt næring.

Eller vannet er sjelden da.

Du begynner å henge litt med bladene da.

Ja, men hun sier jo liksom ikke at det er avstanden som er problemet, men at det er hennes egne reaksjoner når ting ikke blir helt som hun ville, og hun føler seg tilsidesatt da.

Men først kan vi jo kanskje normalisere det litt, fordi jeg tror ikke så mange hører på deg helt sånn «Hæ?

Ble du skuffet?

Her skulle du tilbringe tre-fire dager, og så blir det avlyst rett før, og du har gledet deg, og så blir du skuffet?»

Nei, men jeg tror det hun reagerer på er at hun egentlig bare hadde lyst til å rømme og avslutte hele tiden.

Men jeg, egentlig, så er det ikke så mye for oss å si, fordi jeg opplever jo egentlig, Stine, at du har bare gjort alt det riktige.