Dora

Men jeg vil gjerne høre om dere har noen klare råd også, selvfølgelig.

Bakgrunn.

Jeg, singel kvinne, 43,5 år gammelt, ønsker meg barn.

Ideelt sett skulle det jo vært med en partner, men drømmemannen har ikke dukket opp.

Og jeg har kanskje ikke alltid stått klar til å gripe han.

For meg er det viktig at det er mitt biologiske barn.

Uvisst hvorfor.

Biologi!

Ja.

Og ifølge lege er det sannsynligvis fortsatt mulig.

Av flere grunner ønsker jeg i utgangspunktet ikke barn alene.

Jeg har mange nære venner, men få som kan bidra på grunn av egne familier og liv.

Jeg har også en fin, men liten familie.

Mor, stefar, et par kusiner.

Jobber som ikke alltid er i vanlig arbeidstid.

Medium økonomi, og jeg blir lett deppa hvis jeg er for mye alene.

For barnets del tenker jeg også at det er viktig å vite hvem biologisk far er, og at det er bedre med flere omsorgspersoner enn en, hvis mulig.

Min mor skapte en super oppvekst for meg selv om hun var alene, men jeg tenker ikke at det er optimalt.

Jeg deiter halvhjertet, jeg er litt utrygg på menn, men bekymrer meg også for å få barn med noen jeg ikke rekker å bli godt nok kjent med, og at det kan føre til opprivende skilsmisse og dårlig samarbeid etterpå.

Jeg føler meg ganske låst, og samtidig vekker livet uten egne barn virker det utenkelig og veldig vondt.