Dora

Dette har ledet meg til å vurdere et medforelderskap.

Jeg er i kontakt med en organisasjon som matcher og formidler kontakt mellom folk som ønsker seg barn utenom en vanlig parrelasjon.

Visste dere at jeg fant det seg?

Nei.

Så fint at det eksisterer.

Største parten av medlemmene er heterofile og lesbiske kvinner, og homofile par og enslige som ønsker seg barn.

Jeg blir nå kjent med et homofilt par for å finne ut av om vi skal gjøre et slikt prosjekt sammen.

Jeg liker dem, men føler ikke noe nært vennskap ennå, og bekymrer meg mye.

Samtidig er det kanskje ikke så mange flere kandidater, ettersom jeg er for gammel til at mange vil satse på meg når det kun er snakk om å få barn.

Tiden begynner å gå ut for å finne en partner, men jeg har ikke helt gitt opp.

Tenker likevel at det er mange flere ting som skal klaffe, og som kan gå galt i et vanlig parforhold, fremfor et medforelderskap.

For ikke å snakke om hvor vanskelig det er å finne noen jeg passer med, som jeg liker, som liker meg, og som i tillegg er åpen for barn.

Jeg er derfor redd for å bruke mitt siste potensielt fruktbare år på et forhold som ikke blir noe av, og at jeg da ikke rekker å få barn.

Kan dere drodle litt rundt dette?

Og veldig hypotetisk, hva gjør jeg hvis jeg ender opp med å måtte velge mellom en parrelasjon jeg har OK tro på, eller en medforelder som virker som en god match?

Eller burde jeg bare prøve å få det alene og slippe samarbeidsproblemer med ukjente, og håpe at det har vært mulig dårlig syke, ensomhet og litt annet i livet i en periode?

Med open-minded, men bekymret hilsen, Stina.

Oi, det hørtes ikke lett ut.

Og så er det ekstra tanker og info dere ikke trenger å lese opp.

Masse greier, masse bekymringer, masse detaljer, som gjør at jeg tenker, her har vi med en person som hadde hatt godt av å snakke med noen om sine egne greier.