Emil Gukild

Også en istapp får ikke ut noe.

Bli ferdig med vannene.

Skal begynne på noen utforkjøringer ned mot Langlia på tre mil.

Der kjenner jeg at jeg blir litt feig.

Jeg føler nesten jeg blir feigere i renn enn på trening.

Og så vet jeg ikke om det er at jeg er redd for å ødelegge utstyr og ødelegge løpet.

Eller om det er at det er stressende å ha andre folk rundt seg som jeg ikke har kontroll på.

Men jeg blir litt feig nedover der.

Det er noe jeg må notere meg at jeg må unngå.

Teksting av Nicolai Winther

Og jeg må si at løypekjørerne hadde gjort en fantastisk jobb.

Det var faste, hare, gode løyper, men det er offensive løypekjørere i Nordmarka.

For det er jo litt sånn at hvis det er bråe svinger, da tar jo ofte løypekjørere og ikke kjører spor, hvis det er høy fart nedover for eksempel.

Da kjører de ikke spor, da skal folk bare slippe å stå i sporet, for det kan jo være litt tricky noen ganger.

Jeg lå i en sving der på et tidspunkt, hvor jeg følte at jeg lå med hodet i svingen.

Jeg følte at jeg lå som en alpinist som passerer en port i Storslalom.

Det var veldig heftig, og godt å se i inboxene at det ikke bare er jeg som føler det.

Henrik Tanum, han har skrevet, tanker om den ene 180-gradersvingen midt i løpet.

Tanken min der, Henrik, er at det var heftig.

Det var et sted der spesielt, for jeg tenkte sånn, dette.