Emil

Det er 30 minutter til start på Vaseloppet 2026.

Jonas og jeg går ut av bilen, sier ha det bra til mamma Jonas.

begynner å småjogge bort til lastebilene for å levere sekkene våre, og vi jogger jo da forbi led 10, led 9, led 8.

Og nå er det så få minutter til start at det begynner å fylle seg opp, ikke sant?

Folk har begynt å gå inn til sine startposisjoner.

Og det er, altså jeg kan ikke beskrive følelsen en gang av å jogge, altså jeg aner ikke hvor mange meter det er, men den startslettet er jo sikkert en kilometer,

Å jogge langs den, og bare se så mange mennesker, og bare tenke, alle disse folka her, står bak oss, og skal gå alt de kan på ski, og prøve å ta oss igjen.

Det er en spesiell følelse.

Og jeg tror kombinasjonen av å da jogge forbi alle disse menneskene, og jogge forbi led tre, der jeg sto for to år siden, da jeg ble nummer 1400, eller hva det var, i Vasaloppet,

og så komme inn i led 1 der vi står, og se elitefeltet, verdens beste skiløpere, stå rett foran oss.

Jeg er en centimeter fra å begynne å grine.

Jeg er en centimeter fra å felle tårer i startområdet.

Og så er det sikkert noen da som tenker sånn, nei, men Therese sier jo du skal ha smalt fokus og må fokusere, men så innser jeg at det her er jo en fordel for meg egentlig, fordi grunnen til at jeg blir rørt er jo at jeg kjenner på alle timene jeg har trent,

og alt jeg føler jeg har offret for å komme dit jeg er i dag, og så går han og ler av det, og sånn, herregud, du står og ler det igjen på vaselåpet, det er jo ingenting, og bla, bla, bla.

Men for meg så er det stort.

Og jeg tenker jo sånn, dette er mitt VM.

Dette er mitt OL.

Jeg er en fyr som begynte å gå på ski i voksen alder.

Dette er stort for meg.

Og så husker jeg jo Jan Thomas Jensen, landslagsløperen, han fikk jo slakt i mediene,