Erik Fosnes Hansen

Ingevar var en veldig privat mann.

Lars sa i sted at det er personlig.

Du får følelsen av at det har angått forfatteren personlig, men selv var han ganske privat.

og ikke lett å komme inn på.

Han var hyggelig og sosial i alle retninger, men han holdt en viss avstand.

Hamburg var også en del av den avstanden.

Han var så innmari synlig i gattebildet, med det lange håret og sånn.

Og da...

Men kom man baken for det, så fornemmet man jo at dette var en person med et veldig stort livsalvor, som Lars sa, en veldig klok mann, han var veldig snill, han var en ekstremt omtenksom og snill venn.

Altså, bøkene hans tar jo ofte opp ting i samfunnet som skjer.

Det handler ofte om outsidere, outsidernes konge, sa du, narkomane, folk med psykiske lidelser, og så videre.

Men ser man litt nøyere etter, så ser man at veldig få av dem er politiske bøker i tradisjonell forstand.

De har alltid et samfunnsmessig bakteppe, eller veldig ofte.

Mm.

Men de er veldig komplementære.

Han skriver ikke om skurker og helter, han skriver om mennesker som oftest gjør så godt de kan.

Og det gjør at antagonisten i boken får også en menneskelig dimensjon.

Han er ikke bare skurken som motarbeider hovedpersonen.

Så han hadde en veldig plogskap, visdom om hvordan mennesker er skrudd sammen.

Og det tror jeg sprang ut fra en sånn omsorg for mennesker generelt.