Gunnar Torenfeldt

Men så måtte jeg i stedet si, du er vel ikke misfornøyd selv om du må jobbe 18 timer 7 dager i uka?

Nei, nei, nei, jeg klager ikke, jeg er jo over det.

Så man måtte tilpasse seg litt på hvordan man snakket om ting.

For hvis du på en måte først og fremst ba dem om å være misfornøyde, så ville som regel svaret være at «Nei da, de har ikke noe å klage over».

Og så bygger man jo tillit etter hvert, og kanskje på den fjerde eller femte samtalen så kommer det fram at de egentlig føler seg dårlig behandlet.

At de ser hvor mye penger som mange av disse bakmennene sitter igjen med, og hvor lite av den lønnen som de egentlig får som de har igjen da, etter at de har vært der i seks måneder.

Det har jo vært noen som har prøvd å si ifra, og de har ofte endt med å bli straffet med å ikke få lov til å komme tilbake til Norge.

Eller de har blitt straffet ved å bare ikke få lønnen av seg.

Eller de har blitt straffet med trusler.

Nei, altså bøndene garanterer jo for at disse arbeiderne får norske lønns- og arbeidsvilkår når de søker dem inn til Norge.

Det betyr ikke bare at de skal bo ordentlig, men det betyr at de skal jobbe etter de arbeidstidsbestemmelsene som finnes, at de skal ha det HMS-reglementet som finnes, at de skal følge akkurat de samme reglene som du og jeg.

Det er jo vanskelig å si noe generelt om det, men det er jo helt klart noen bønder som har visst hva som har foregått, og så er det noen som ikke har visst hva som har foregått.

Ja, det vil jeg si.

Og det var vel også noen som følte skam og skyld over det som hadde skjedd, eller sa de selv ikke var klare over det.

Men selvfølgelig, alle bønder er unike, så det er jo forskjellige historier der, da.

Kan du prøve å sitte i bilen og se hvor varmt det blir?

Ja, det kan jeg.

Den viktigste kilden vår har vært arbeiderne selv.

Der har vi brukt både sosiale medier, at vi har møtt folk på jorder, eller i hus, eller i andre land.

Du kan jo si til de at vi jobber nå videre med sakene.