Helena Brodtkorb

Fordi jeg opplevde at andre gjester som er på linje med meg nivåmessig på lang renn, altså elendig, snakket mye om det.

Det er helt uproblematisk for meg.

Når jeg går, så skryter jeg veldig mye av meg selv.

Se så flink jeg har blitt.

Se, jeg er tørr.

Nå skal jeg ned denne bakken her.

Det går så fint.

Men det var et ord som dukket opp så mye som jeg ble så fliret av, som var dette ordet «lunte».

Jeg tror vi bare lunter en tur.

Jeg vil je lunte.

Jeg har bare lyst til å gå og skravele og lunte.

Lunte jeg litt av tur.

Og det var en slags, så tenkte jeg, en sånn måte å på en måte aktivt distansere seg fra andre mer flinke og ambisjøse på langrenn.

Da bare sier man sånn, jeg bare lunter litt.

Men jeg mener at jeg lunter aldri.

Nei, du har ikke overskuddet til å lunte.

Nei, men altså, det jeg gjør er å gå det absolutt beste jeg kan, uansett.

Så jeg kan ikke kalle det å lunte.

Lunte ville jo være hvis jeg var Petter Nordtug, men bestemte meg for å slå følge med en vanlig sånn på tur på ski rolig person.

Da kan Petter Nordtug si sånn, ja, men du, jeg synes det er hyggelig i dag å bare lunte en tur med deg.