Helena Brodtkorb

Men for meg er det bare et gir, og det er ...

å gi alt, og konsentrere meg, og holde balansen, og kjøre på.

Og det vil se ut som lunting, helt riktig.

Men for meg er det ikke lunting.

Men det var mye fokus på hvem som var god på langrenn, og hvilken tur du skulle gå.

Skulle du gå den ambisjøse turen?

Å nei, du skulle gå jenteturen.

Og så var det også et hierarki på det som veldig fort ble etablert som snaufjellet.

Som var liksom opp

på Snøfjellet, og så var det liksom nede rundt etter vann.

Det er veldig komisk.

Fordi det er høyt og høyest, så er det best der oppe.

Men du, det opplevde jeg i dialogen med hunden som driver hotellet, at jeg ble helt sånn her, vi kan vel gå opp dit, vi kan vel gå den mest ambisjøse turen.

Bare en helt ulveblikk på henne.

Jeg merket at hun ble sånn confused.

Hun bare, her kommer det en gjeng fra Oslo, med sitt sånn her...

litt for liksom sånn kompetative, sultne at det er noe tvangspreget over at det går vel an å gå opp dit, skjønner du for hvis ikke vi har gått opp dit så har vi på en måte ikke gjort det som er det beste her og det blir veldig krevende for oss fordi vi er ikke her så ofte

Ja, og da kjente jeg på den, oi shit, jeg har blitt en sånn Oslo-borger, som sikkert de bare er sånn, Gud Jesus, slappa liksom.

Ja, ro deg ned.

Jeg tror faktisk at det er ganske mye sånn unødvendig klasseangst rundt konseptet langrenn.