Helena Brodtkorb

Det er en utrolig gøy klipp av et TV-program i Frankrike på 80-tallet, hvor de har hyllet han.

De har hyllet han med å få inn et lite guttekor,

Og hele det guttekoret, de har kledd opp guttekoret i masse miniversjoner av Serskens bord, og han drikker og sigger, så guttene har vært, alle går bare på et lite viskeglas og en liten sigge i hånden, og så har de malt på de små guttene på sånn 8-10-11 år skjegg, og så har de tatt på det, og så kommer de syngende mot Serskens bord, da.

I en slags fransk versjon av hver gang vi møtes.

En sånn absurd teaterversjon av hver gang vi møtes, bortsett fra at vi liker å kalle denne hver gang vi møter oss selv.

Med 30 sånne mini-versjoner av deg selv.

Jeg vet ikke hva det programmet er, men det er helt sykt.

Han sitter der, Serskans bord sitter der og sigger.

Han får røyk opp i øynene, han gråter så jævlig, mens de der guttene kommer mot han.

De går mot han mens de synger, og han sanger.

Det er helt sinnssykt, men han er så rørt.

Han er så rørt, og han bare røyker, han får sigarettrøyken i øynene, og jeg har sett på det klippet igjen og igjen og igjen, og tenkt sånn, hva er det han blir så rørt av?

Fordi veldig mange vil i denne situasjonen mest sannsynlig begynne å le.

Jeg begynner jo å le.

Hadde jeg begynt å le, hvis noen hadde liksom, nå skal vi hylle Helena, vi har laget liksom et sånt hjemtekor med 30 Helena, og så kommer de mot ham, og så er det bare sånn,

Han blir rørt.

Hva er det han blir rørt av?

Blir han rørt av seg selv?

Blir han rørt av dem?

Og så tenkte jeg på hver gang vi møtes, som er et program som er