Helena Brodtkorb

konstruert rundt ideen om at folk skal bli rørt.

Det er som hele kjernen i det programmet, eller det er det som er på en måte selling pointet.

Se så jævlig herlig.

Her ser vi disse artistene som vi bare er vant til å se som kontrollerte versjoner av seg selv.

De skal sitte og bli rørt.

Men en av de store tingene i det programmet er jo nettopp at du som artist skal få lov å sitte der og se andre artister synge en sang som du har laget selv.

Og du ser sånn, når du ser at artistene får den fremføringen sånn her, og her kommer Ina Frohlsen som synger sjangen til, så blir jo folk så rørt.

Og da blir jeg igjen sånn, kanskje egentlig ikke det er så uvanlig,

kanskje man egentlig blir rørt av seg selv.

Og det er ganske vanlig.

Og det at jeg også kan bli rørt av meg selv, det er ikke sånn at jeg er i en helt spesiell kategori, for jeg tror det er det jeg har tenkt at jeg er mest sannsynlig i en sånn 1% av befolkningen som er spesielt kynisk.

Så jeg har slått meg til ro med det.

Men jeg har hatt en prosess nå hvor jeg faktisk lurer på om jeg tenker at det kanskje kan være mer vanlig da.

Har du blitt rørt av det noen gang?

For det er akkurat sånn, det forløser noe i meg.

For når du sier det å bli rørt i møte med sine egne følelser om noe, ja,

Ja, for det tror jeg egentlig faktisk også skjedde.

Og at jeg ikke var så forberedt på det.

For du er jo ikke så veldig forberedt på... Jeg vet ikke, en følelse kommer opp sånn uten at du er forberedt på det.

Jeg lurer på om det ikke nødvendigvis var det at jeg ble så veldig rørt av meg selv heller.