Helena Brodtkorb

Ja.

Det krakkelerer for grunnen, de små.

For du er ikke på ekte egentlig bekymret for at denne dialekten skal forsvinne.

Du er mer sånn, du liker ikke å føle at du har gjort noe galt.

Når du sier det, så er det nok der det ligger, ja.

Men du, dette kjenner jeg meg veldig igjen i. For jeg har jo hatt en mørk hemmelighet i store deler av mitt liv.

Jeg har badet så mye med det.

Jeg late ut som om jeg var en person som hadde alt under kontroll.

Men hver dag når jeg kom hjem fra skolen, så skiftet jeg dialekt ved porten, gikk inn til mine foreldre,

og pratet med Skarær, nettopp Arndalsdialekt, som kan være veldig lik Østland.

Det spørs litt, du kan dra den ut, men den kan også bare være den erren, egentlig.

For jeg turte nemlig ikke å si til foreldrene mine i 1995 at jeg byttet dialekt to uker etter at jeg begynte på Stabæk barneskole.

Ja, for da hadde dere flyttet fra Arendal til Oslo, nei, til Bærum.

Ja, og det holdt på det jeg og broren min skjult for foreldrene mine fremtiden var sånn 18 og 20, og vi måtte liksom ta en sånn der, hva heter det, intervention med dem.

Ja, og hva sier sånn?

Vi har noe vi må si til dere.

For 15 år siden byttet vi dialekt.

Bare reagerte de på det.

De ble helt perplekse.

Men ble de perplekse over at dere snakket noen dialekt, eller holdt dere skjult i alle disse år?