Helena Brodtkorb

I keep dancing on my own.

Ja.

Det at hun danser alene.

Ja, og den handler jo om hjertesorg.

Ja.

Noen har sagt at du har en ny... Så er det egentlig bare en dyp melankoli der.

Samtidig en slags eufori.

Jeg kommer til å tenke på dette her nå, fordi i disse dager så kommer existential-albumet til Robin.

Hun slapp jo allerede en hit nå.

rundt jul men albumet kommer altså nå altså hørte jeg bare på en av de kritikerne fra The New Yorker som heter Gia Tolentino som snakket om hvordan Robbins musikk har en sånn helt spesiell kvalitet fordi den er ekstatisk i form men trist i innhold

og det vil jeg jo si at dancing on my own i aller høyeste grad har det

men det er jo ikke bare Robin som gjør dette det er egentlig kjempevanlig altså det er Abba for eksempel fullt av dansbare låter som har en litt sånn trist kvalitet ved seg Gimme Gimme Gimme Man After Midnight også en sånn desperation ensomhet midt i natten

Dancing Queen som er litt sånn det er noe om liksom ja, det høres bra ut men så er det en liten kvalitet der som er sånn det flyktige øyeblikket når du fortsatt er ung og vakker men det varer ikke for alltid og ikke minst i dag, The Weekend nesten alle låtene til The Weekend

er, hvis du hører etter litt triste blinding lights å være alene og desperat og ruset save your tears som handler om bitterhet

Og selvfølgelig da, som jeg har snakket om før, Pet Shop Boys, som er en av mine favorittpop-acts gjennom historien, som jo bare er skikkelig den kombinasjonen av eufori og melankoli.

Så jeg bare synes det var sånn, dette går jo igjen.

Det var egentlig helt sinnssykt å tenke på.

Så mye bra dansemusikk er egentlig trist, og hvorfor det?

Og så måtte jeg bare sjekke med Sivert først, som er mye bedre på musikk enn meg, som sier at, ja, Dancing On My Own, helt klart, melankolsk låt, men den er ikke bare trist i innhold, altså liksom i teksten.

Den er faktisk også trist helt inn i kjernen, fordi den er i A-mål.