Helena Brodtkorb

Men nå blir jeg hun vanskelige hvis jeg skal si sånn, unnskyld meg, synes dere virkelig det er så rart?

Fordi jeg tror ikke at de folkene synes det er så rart.

Nei.

Men jeg tror at det blir en sånn, når mange nye mennesker kommer sammen, så blir det en oppspilt stemning.

Man kjenner hverandre ikke så godt, og så kan man liksom kaste seg med.

Og så er det sånn, du forteller det, og jeg har også vært det.

Jeg vil ta ansvar for det.

Fordi at når jeg åpner døren med sånn der, du vet, min stil, at jeg skal gå litt hardt ut og være litt drøy, eller at jeg skal si noe outlandish, som er kanskje litt balansert, litt sånn edgelording, eller hva man kaller det, så åpner man kanskje døren for meg ganske mye drit.

Ja, og det er jo egentlig en side ved deg som jeg er veldig glad i. At du åpner døren til drit.

Men akkurat der så ble jeg liksom... Ja, jeg følte meg litt sånn fastlåst.

På den ene side så var det sånn... Altså...

Vi kan ikke sitte sånn her og ha sånn leirebål med alle de andre som er så rare, mens vi sitter her oppe i snøen og bare sånn.

Herregud, da blir du plutselig en sånn woke person i kulturlivet med noe sånn der minoritetsbakgrunn.

Det er kjempefunnig, for du er ikke sånn, er du?

Hele tatt?

Nei, nei, nei.

Og jeg kan jo masse... Nei.

Jeg synes det blir litt ugreit å snakke om på denne måten.

Altså bare sånn micromanaging, atonepolising, det er ikke det i det hele tatt.

Så likevel kjente jeg litt på det.