Hilde Charlotte Blomberg

med drømmesekvenser og ulike sekvenser som helt klart er skjønnelitterære.

Men så er det jo disse, som du sier, sitatene fra hele brevet som faktisk ble skrevet av oss.

Men jeg tenker ja, det er en roman.

Men har du da pusset litt på de autentiske tingene, altså brevene for eksempel, eller dagboknotat?

Ja, noen steder.

Det er litt sånn, noen brev er helt akkurat som det var, bare tatt ut noe som er ikke relevant eller kjedelig for andre.

Så noe er helt sånn, kan du si sånn som det var da.

Brevene jeg skrev til henne for eksempel som tenåring,

Men noen ting tar utgangspunkt i ting jeg husker hun sa, og så dramatiserer jeg det vi scenesetter.

Det er begge deler.

Og jeg synes jo, jeg er ikke i tvil om at man burde kalle dette romans, men det er interessant, for det er selvsagt ditt blikk på dette forholdet mellom deg og moren din.

Så det er samtidig i din forstand, og samtidig så hvis hun hadde skrevet den, så hadde det vært en helt annen versjon, men det jeg synes er så svårt også, er at det er liksom det ellers heter det fedrene synder går i arv, men her er det liksom

Da moren etter at du fant et sted i dagboken, så skriver hun «Dette hater jeg mest», eller noe sånt.

Og da er det mor først, og så fascisme.

Ja, faktisk.

Så hun hadde jo et fryktelig forhold til sin mor da.

Det er jo, og der tror jeg faktisk hun, det er litt usikker, men jeg tror kanskje at når det stod mor, så lurer jeg på om hun mente den bestyrerinnen på det barnehjemmet som hun forteller om.

For de måtte kalle henne mor.

Det var jo også skrekkelig når de overhovedet ikke så på henne som sin mor, og hun var ikke noen god person.

Men ja, hun satte den personen som verre enn fascismen.