Hilde Charlotte Blomberg

Ja, det var veldig paradoks.

Jeg skjønte jo ikke helt det da.

Jeg klarte ikke å sette de ordene på det.

Men det er klart at jeg ser jo det nå.

Ja, men når var det du bestemte deg for at dette kunne bli en bok, en roman?

Jeg har lenge visst at jeg ville skrive om denne relasjonen, men jeg var usikker på om jeg ville skrive om akkurat mamma meg.

Altså jeg ville skrive om tematikken, dominerende bomor og så videre.

Etter hvert så bestemte jeg meg for at jeg skulle bare rett og slett skrive at det var oss.

Det var jo selvfølgelig etter at hun var død.

Jeg hadde ikke skrevet denne boka slik som den er nå, hvis hun levde.

Da hadde jeg pakket det inn i en helt annen fiktiv verden.

Da hadde det blitt noe helt annet, men da hadde jeg kanskje heller ventet.

Men det som er så sterkt, altså nå i høst så kom Simon Stranger ut med en roman det også, som heter Stranger, som handlet blant annet mye om farens psykiske sykdom.

Og der også så bruker han jo navnene og sånn, og det er jo veldig sterkt her hvor du har

direkte, altså det er navnet på moren din, men det er også direkte sitater fra brev mellom dere og så videre, så det er litt vanskelig altså, hvorfor kaller man det som noen da har diskutert en roman?

Ja, et eller annet måtte jeg jo kalle det.

Det kunne ikke være både roman og noe annet.

Og så er det jo skjønnelitterær forfatter jeg er.

Det er mitt språk.

Og hvis man leser boka, så ser man jo særlig begynnelsen og mye annet også er jo liksom, jeg binder det inn i en slags...