Hilde Charlotte Blomberg

Og det har frosset seg fast i minnet mitt, for det var en sånn total krasj, hvor jeg følte at jeg følte meg vel der, og så kom det plutselig dette inn som var liksom, det ble veldig merkelig.

I fiendens leir?

Ja, jeg trivdes i fiendens leir, og da ristet grunnevalgene mine.

Men jeg synes også det du har veldig vakkert beskrevet, hvordan du i begynnelsen ble kledd opp i en sånn grønn mao,

drakt.

Og så når du blir litt større og vil gjøre opprør, så er det Madonna og senere Marilyn Monroe som blir idealer.

Ja, det var jo klart sånn at jeg vokste jo opp og var tenåring da Madonna slo igjennom og ble jo like som mange andre jenter som var glad i musikk og var glad i dans og

Hun feide oss over henne, og jeg ble fan.

I tenårene var jeg fan av henne, og det er klart mamma himlet jo med øynene.

Det var jo sjokkerende for henne at jeg kledde meg litt opp som henne.

Ja, med liksom...

hennes faktor.

Hun syntes nok det var skrekkelig.

Men selv etter at du ble voksen, og da begynte du også å få noen utslag av denne tøffe, vanskelige oppveksten, sånn at du også ble utredet for ME og forskjellige ting.

Fortell litt om hvordan du tok dette.

Ja, altså for å si det sånn så var hele 20-årene mine egentlig bare at jeg satt for meg selv og leste og studerte og skrev eller gråt fordi jeg hadde kranglet med mamma.

Det var først da jeg begynte på sosialhøyskolen, skulle studere og bli sosionom, som jeg da ble, at jeg lærte mye og fikk kunnskap om, hva skal vi si, hva som er normal kommunikasjon, hva som er sunn utvikling for menneske, familiedynamikk og så videre, at jeg har begynt å forstå hvor alvorlig galt det hadde vært.

Men jeg hadde jo stadig depresjoner, og det har jo tatt mange år å klare å komme seg fra knestående.

Og nå føler jeg at jeg har det veldig bra.

Ja, og jeg ville jo tenkt at når du da er forfatter og får sånne kritikker, så må du i hvert fall ha det veldig bra akkurat nå.