Johan Theorin

Og de fikk være langt inne i vildmarken.

Og de saknade jo kvinner.

Og da var det nesten som at naturen tok form.

Og det kom kvinner til dem.

Men det var da skogsfruer som var farlige.

Og den historien har også fascineret meg.

I Øland var det ikke skogsfruer, for det fanns ikke skog der.

Da hadde man sjøfruer som kom simmende og forsøkte å lokke.

De skulle alltid lokke med mennene.

Og man fikk alltid akta seg.

Om man liksom gav seg hen åt dem, så var man forlorad.

Og det har alltid fascineret meg, den gamle historien.

Så det her er en sorts oppdatering, kan man si.

Nei, altså jeg tror på mine slektinger som hadde vært med om saker tidligere.

jeg tror de hadde men eftersom jeg ikke en gang treffet jeg faktisk en ung en ung kille, han var vel i 20-årsålderen han hadde vært guide på Karlstens festning i Bohuslønn og der går det jo mye spøkerykten og han påstod da han pratet med meg, han hadde sett et spøk en gang, han hadde tittet til mot et fønster og der satt liksom en skugggestall på en kista og den her killen kunne se igjennom

den her gestalten, og så reste seg gestalten, og da bare sprang den her unge guiden.

Men han sa efteråt at ja, nå vet jeg, det finnes spøken.

Og det kjennes rett skjønt.

Nå behøver jeg ikke fundere mer, men medan jeg funderer, og et sett i det her funderendet, det er å anvende dem litterært, spøkene.

Ja, for alle de her personene, de innblandede personene, opplever manifestasjoner, som du sier, på ulike sett.