Ketil Bjørnstad

«Har du lest den møkkaboka der?

Da er jo Jagge meg ikke noe helt smart person».

Og så ble det en veldig hyggelig prat etterpå.

Men det er jo noe av det som jeg husker med Ingmar, at han var jo en brobygger, en person man kunne sitte langt utover natten der og prate litteratur.

Ja, ikke så ofte, men noen ganger, da var det middager og sånn, men jeg hadde jo en natt alene med han på, hva heter hotellet, Neptun, et lite sånn hotell midt i Tønsberg by, den gangen, der på litteraturfestivalen, hvor vi ble sittende, for jeg hadde vært i vårt hotellrom, og så ble vi sittende hos hverandre, og han var jo et nattmenneske, ikke så mye som, jeg var jo ikke så mye et nattmenneske, men da ble vi sittende og

og drikke litt vin og snakke om veldig mange ting, og det husket jeg.

Jeg tror jeg har hatt bare en sånn episode før i livet, og det var at jeg fikk æren av å holde Jens Bjørnebo med selskap den natten da han fikk vite kvelden at han ikke vant Nordisk Råds litteraturpris.

Han hadde rømt fra sykehuset.

Jeg skriver om det i en roman som heter Barnevakt.

Men det er jo en sånn uforglemmelig,

Og etter det så har jeg følt en nærhet til ham, så det var veldig naturlig, men også veldig krevende å være der under begravelsen og spille noe for ham.

Jeg husker jo veldig fra 80-tallet både Revjakta og Hvite Nigre som helt banebrytende bøker som jo åpnet for et mulig, det blir jo på en måte nesten som bohem litteraturen på 18-80-tallet.

Her skriver man direkte om ting som veldig sjelden

kommer i norsk virkelighet, en del i amerikansk har det jo vært, selvfølgelig.

Og så kommer disse veldig alvorlige, flotte, rare bøkene utover på 2000-tallet, Innocencia Park og Natten drømmer om dagen, og disse novellene Natt i mørk morgen for eksempel, som har gjort veldig stort inntrykk på meg.

Det gjør det jo til de grader.

Det hadde vært morsomt å lese flere dikter av Ingvar,

Ja, det er jo veldig morsomt.