Ketil Bjørnstad

Og det synes jeg er spennende, og her er det en hotperson som prøver å fortrenger såpass mye i glemselen, at han konstateres til slutt med det han har prøvd å glemme.

Og der er litteraturen suveren, synes jeg.

For der er det så mye man kan putte inn av lag.

Og det er det som er felles for disse tre bøkene.

Og det gjelder jo også Elvestad, hvor hovedpersonen Elvestad mister sin...

nære venn som også er en maktperson.

Ja, det er også en kulturell maktperson, det kan man ikke si at han i Norifell er, for han er en nok så stillferdig frilanskonsulent.

Men i Elvestad er det jo denne Brockenhurst som faller sammen, skal lage en ny fjernsynsserie, la oss si en slags moderne Dan Børge Akre, Dan Børge Akre var helt på toppen, som alle så på og elsket, men som var litt sånn

Mer enn Dan Børge, tror jeg.

Noen sjalang-type som tok feil av intervju.

Han er halvt tysk og halvt amerikansk, og da tenkte jeg, det er en spennende kulturell clash.

For det amerikanske og det tyske harmonerer ikke alltid i estetisk forstand.

Ja, og da tar han og leier seg et forfallent gård som virkelig er forfallen langt oppe.

Jeg har ikke lyst til å stedfeste det for mye, men la oss si at det er en halvtimesvei nord, for der jeg og min kjære har hytte ved Ransfjorden.

Da kan man tenke seg videre oppover mot fjellet, og der er det jo veldig fredelig.

Det er ikke alt for mange som bor der, og så får han denne gården hvor det er en rotte som han må ta vare på.

og blir veldig glad i, og så ser han jo i det han prøver å skrive om sin venn, at det vennskapet var jo ikke helt enkelt det heller.

De hadde sine feider, de hadde

Han hadde til og med litt nage til ham.

Og det er sånn som oppstår kanskje når folk dør.