Ketil Bjørnstad

trion der da, men samtidig så er det å kunne skrive

om barnløse, til synlaten i hvert fall, barnløse menn, som lever alene, blir levende alene, og har mistet noe, eller ser at her kan noe tas opp igjen.

Norefjell handler jo om en person som møter sin tidligere samboer etter ti års avskilse.

Det gjør det, men det er veldig morsomt at det å ikke høre på Knut Gørvel, det sier jeg til de andre forfattere som skal på denne flotte æren der og sitter der sammen med deg, man må høre på Knut.

Jeg har stort sett hørt på deg, men du har to alvorlige riper i lakken på meg der.

Ja da.

Det vet jeg, men hva spurte du om igjen?

Fortell litt om handlingen.

Handlingen er jo egentlig noe av det som er med glemselen, men det er forskjellige måter å glemme på.

Det er jo denne store kjærligheten,

til hovedpersonen i Norefjell som begynner å bli dement.

Og når de møtes så skjønner jo han, hun husker ikke hva jeg heter lenger, men så er han så glad i henne og ønsker at de skal finne sammen igjen.

Og det er mange veier der, og der er det blant annet en hytte på Norefjell.

Og i den hytta var det aldri noen hjertestarter, så derfor ble det titlen.

Men så er det glemselen som er rett og slett

Det man aldri glemmer, men man later som eller tror man har glemt.

Men der må jeg kunne være såpass privat og si det, at du og jeg som tross alt er nære venner, slik jeg opplever det, har snakket veldig mye om Sandhom også, og dessverre er det en drøm.

Det er nesten en besettelse.

For meg den romanen, og jeg nevner den jo i Elvestad, og det er jo nettopp det, altså hvor er...

Og det er jo et kanskje ikke veldig kjent, men likevel kjent skjønnlitterært grep, at man har en hotperson som man ikke helt stoler på.