Ketil Bjørnstad

Det er jo veldig hyggelig hvis det er slik.

Den humoren kommer jo ikke ut fra at jeg tenker nå må jeg lage en morsom scene, men den kommer ut fra hva jeg vet kan skje i forskjellige miljøer.

Da er det både morsomt å skrive om Kiwi-butikken oppe i innlandet et eller annet sted, i Elvestad, eller om Norefjell og resepsjonisten der, eller det som skjer på ...

På Nasjonalteatret da.

Det er egentlig et vanvittig alvor sett fra min side, eller villet fra min side i alle tre bøkene.

Men jeg blir veldig glad hvis noen ler også.

Nei, det er jo det som er det gåtefulle i det, og derfor er det en av de mest dramaturgisk brukte virkemidlene i skjønnlitteraturen.

Med Anne Karenina som et sterkt innslag for å ta dette.

Det er jo helt klart for å ikke da

være for personlig med tanke på min egen fortid, så vil jeg kunne bruke det bildet som er så vondt, og som jeg tror flere av oss har opplevd, og det er at vi har noen nære venner som forteller meg, for eksempel,

at de er i et utrydskapsforhold.

Og så har man selv også et forhold til denne partneren eller konen som den vennen har.

Og så vet man noe som dette mennesket ikke vet.

Og da blir man medskyldig i en løgn.

Og det sitter fortsatt i meg, for jeg har opplevd det noen ganger, å være i den rollen.

og tenkte, herregud, skal man si fra nå?

Skal man advare et menneske?

Og så er det en av hans nærmeste venner kanskje som har forårsaket dette.

Men der er vi jo i de store romanene som jeg elsker, ikke minst de amerikanske, altså Malamud, og de jødiske ikke minst også, Singer og ...

Det er akkurat det jeg mener.