Kjersti

Sikkert litt så har det med noe å gjøre.

Godis on your team og sånn.

Det er jo amerikansk.

Men alle skjønner den der, du tar hånda inn i en sånn svær finger, og så er det en pekefinger.

Og de som er i offerhånden, de går rundt med en sånn finger, men peker på alle andre.

Og i AA, vet jeg, og sikkert andre, det er sikkert hentet det fra danser, men de sier jo at når du peker på en, så er det tre fingre som peker mot deg, og en som peker mot en annen.

Hvis alle nå tar pekefingeren og

Så går tommeren litt opp.

Men de tre andre fingrene går mot meg.

Så det handler jo om hva er det hos meg som gjør at jeg trenger å dra med deg.

Eller kritisere.

Det er bare en bevisstgjøring på at du er inne i bildet du også.

Og så elsker de drama.

De må jo ha vokst opp med veldig mye drama ofte, tror jeg, de folkene som er i sånn offerrolle.

Ja, fordi... Eller utrygghet da, sånn at det er det de syns er kjent.

Det er at det er litt sånn utrygt og skummelt.

Og det å være i offerrollen er at det alltid er synd på deg.

Du trenger jo å ha noe drama i livet for at det må være en nabo som er fryktelig vanskelig, eller en slekting, eller noen i familien, eller en venn, eller en kollega som forsurer livet.

Det er jo skikkelig dritt hvis du har lyst til å være et offer for livet ditt, og så har du verdens beste nabo, de snilleste kollegiene, barna er eksemplariske, mannen din er vidundelig, altså bare «Ja, men det er jo ikke min feil, det er jo alle andres!»

Da trenger du å gjøre naboen og kollegaen og alle til verre mennesker, på en måte.