Kjersti

For han må ting være rasjonelle, ellers klarer han ikke å vise meg forståelse eller snakke med meg.

Han kan bli meget hissig og kjeftete, eller bare ignorere meg fullstendig og la være å svare.

Det er tungt, særlig da vi har en treåring i hus som av og til får med seg denne dynamikken.

Treåringen har også kommentert at pappa kjefter mye på mamma.

Selv beskriver han seg, samboeren min altså, som en meget konfliktsky person som unngår konflikt til enhver pris.

Oi, den skal ikke komme.

Selvinsiktene hans høres ut som den er helt på topp.

Det er flott.

Bare ikke med meg.

På meg kan han kjefte, hamre løs og kalle meg navn.

Parterapi eller kommunikasjonskurs er han ikke interessert i. Han erkjenner heller ikke at han har noen issues, og mener selv at han har hatt en fin og rolig barndom, så det er ingenting å finne der.

Nei, der er det ingenting å finne, for du er så flott fyr.

Jeg vil bare si at det begynner å rike ut av hodet til Kjersti.

Til de av dere som ikke ser det, så begynner det å komme det sånn.

Jeg skal sprette sjampisene når du går fra den idioten der, Stine, bare så du vet det.

Oppmuntring om å være litt nysgjerrig på hvorfor han reagerer så sterkt på meg, avvises med begrunnelsen om at det er jeg som irriterer han, og at han aldri før har klikket så voldsomt på andre mennesker.

Jeg har derimot sett han klikke på familiemedlemmer og venner, men det kan hende at han ikke klarer å se seg selv i slike situasjoner, og ikke oppfatter dette som ubehagelig.

Kanskje jeg faktisk er for sensitiv?

Og hvordan vet jeg det i så fall?

Hva er det som skjer her, tror dere?