Kjersti

Og det er sånn med alle ting i livet da, hvis man er lei seg, så vil man bare at den sorgen skal være over, så man vil være et halvt år frem i tid, eller et eller annet, ikke sant?

Og det er så kjipt da, man har bare den lille tiden på jorda, og så skal man liksom gå, ja, ja, men jeg må bare holde ut, jeg bare gleder meg til jul nå, da er alt løst.

Da har du brukt ni, si, elve måneder på å liksom...

Ha det dritt!

Så det er så kjipt å ha sånne, på en måte føles det litt som bortkastet perioder.

Det er jo ikke det, du lærer ting og masse greier og sånn, men jeg hater å være i sånne perioder, for jeg egentlig bare gleder meg til at det har gått et halvt år.

Men så er det ingen vei utenom.

Nei.

Og det er sånn, sånn ble det, og sånn er det, og nå er det over, og jeg kjenner liksom nå på at, ja, nå begynner det virkelig et nytt kapittel.

Lettelse.

Det er 1. februar han overtar, og så flytter han inn dagen før.

Og 2. februar, altså mandag, da kommer fotografen.

Så det er masse ting han skal ta med seg ut, og så er det bare ganske hektisk døgn der.

My God.

Her går det unna.

Så hvordan er det med andre folk da?

Litt unna her også.

Og i dag skal det handle om hvordan forholdet seg til folk i offerholden.

Det er jo et stadig igjen, hva heter det for noe?

Recurring-spørsmål.