Kjetil Alstheim

Ja, dette er noe som skjer kanskje mer enn det vi er klare over, at stats- og regjeringssjefer har en del direkte kontakt

Nå er jeg på jernbanestasjonen i Syrik på vei til, jeg skal ta et tog videre og så kommer jeg til Alpene.

Ikke for å gå på ski, men for å se hva den politiske og økonomiske eliten driver med i Davos.

Dit kommer Donald Trump på onsdag, og han kommer til å stjele dette som også.

Da var det tydeligvis sånn at den finske presidenten Alexander Stubb og Jonas Kastøre, som har mye kontakt, fant ut at vi lager et felles budskap og sender det til Trump, og så prøver vi å få en samtale med ham i løpet av dagen.

Hvor skal man begynne?

Han svarte jo som et furtent barn som ikke har fått noe han ønsker seg.

Han var sur for at han ikke fikk Nobelprisen, at Norge ikke hadde gitt ham Nobelprisen, selv om han lager masse, masse fred rundt omkring i hele verden.

Så da ville han ikke tenke så mye på fred lenger, og dessuten ville han ha Grønland.

Så det var ganske hard melding.

Ja, jeg vil si det.

Han tar det til et nytt nivå overfor det som er tradisjonelt sett USAs nære allierte.

Det vakte veldig sterke reaksjoner, og de reagerte på en annen måte enn de europeiske landene har gjort tidligere.

Da har de prøvd å tolke om i beste mening, og se etter muligheter for å finne enighet og løsninger.

Nå var det et tydelig beskjed om at dette er ikke akseptabelt.

Jeg tror han vil vise at her er han steinar, han skal ha Grønland, og hvis han må bruke tøffe virkemidler, så gjør han det.

Jeg vil si at både den tåltryst man kom med i helgen og det svaret han sendte til Stubb og Støre er annerledes, fordi det nå er et så direkte økonomisk press og trusler mot land som USA jo har vært alliert med helt siden 2. verdenskrig var over.

Det er en form for økonomisk krigføring mot det som egentlig er USAs støttespillere.

Det at man bruker økonomiske sanksjoner ser vi jo i mange tilfeller.

Vestlige land har det mot Iran.