Kristian Starem

Du skriver stadig bøker, ja, som jeg sa. Den siste kommer i 2023, Den siste eventyrer om Odd Eliassen. Men den boka jeg har lest, og som jeg synes var interessant for dinne podcasten, den kommer i 2022. Vi er nok ikke så opptatt av å være med det siste her på denne podden. Den heter Fjellene har vi nå.

Og denne boka kan ligne litt på en elegi eller en meditasjon over et liv som er vårt tett på elementer og tett på naturen. Og du er nok kjent for ekspedisjoner på den enden av skalaen av friluftslivet som kanskje kan kalles ekstrem. Men i dine boka viser du jo også det at friluftslivet ditt er preget av veldig store kontraster.

Så litt av grunnen til dette spørsmålet er at det å være i naturen er mange forskjellige ting for ulike folk. Og det er noen flere grunner til det, men en av grunnene er at folk er forskjellige. Så det at du har deg bredd i din måte å være i naturen på,

Det høres ut for meg som at de ulike delene snakker litt til ulike deler av personligheten din, og til ulike enten behov, det høres kanskje litt passivt ut, men til ulike interesser, ulike drivkrefter. Jeg tror det padler gjennom, eller i Kanada, lange padleturer, og

Og det er liksom en annen gren av livet mitt. For de aller fleste folk er det ikke sånn at de plutselig tilfeldigvis befinner seg i elven i Kanada eller i veggen i Trango. Tenker du at du har hatt en kraftigere drivkraft?

Både i veggen i Trongo, men også rundt bålet i Tundran. Det ene er den naturen du møter der, men det andre er det selv, og ulike deler av det selv, og ulike versjoner av det selv. Er det en ting som er viktig? Antakelig. Det er ikke...

risikogreier, så må du greie å balansere den. Noen ganger så skjønner du at dette var for krevende, og så går du hjem igjen. Det er litt sånn ekstreme ting som ofte tar overskriftene, og som man kanskje tenker er det som er det sterkeste opplevelsene.

Og derfor så synes jeg det var både litt overraskende, men også veldig fint når jeg las boka «Fjellene har vi nå».

At du forteller om den store, du beskriver vel som en av de største, eller kanskje den største opplevelsen i ditt naturliv, et før og etter. Det var en vinter på en fangstytte på Svalbard med familien da ungene dine var små. Og du har også skrevet en bok om vinteren på Svalbard.

Dette er noe som virker veldig fjernt for de aller fleste, og det er noe veldig lungt fra de livet som vi lever. Men det går også an å snu det på høyde litt her, og så kan en si at man skal ikke underkjenne at det å bo på nordenden av Spitsbergen er noe i den ekstreme delen av miljøet.

Men da jeg la sitt, så tenkte jeg at tilværelsen ligner mest på den tilværelsen mennesker har hatt i det meste av sin evolutionære utvikling. Det dere var, det var at vi levde i små grupper nær naturen.

Og du skriver det at for å få denne opplevelsen du hadde her, så måtte du være i naturen over tid. Og dette her er noe lungt forbi det å gå på en topptur eller ta en teltovernatting i marka. Og det at dette her blir både for din del knytt stor spenning til, men for de aller fleste som noe veldig eksotisk og nesten ekstremt.

vittner det også om at vi har kommet veldig, veldig langt vekk fra det som mennesket har, måten mennesket har levd på, og kanskje også vårt tilpasset i, ja, mennesket har eksistert i hundre tusen år, cirka, og den evolutionære historien går nå over en million år. Tenker du det at du møtte din evolutionære steinpe der ute? Ja,

Litt interessant er det du sier med forståelsen av åndelige praksiser. Nå skal det ikke bli helt kompass her. Jeg kan jo bare si det som for min egen del, så er jeg ateist. Men jeg forhelder meg til at mennesker har en religiøs følelse og et religiøst behov.

Og det er noe allmennmenneskelig, og jeg synes det var interessant når du skrev både om Svalbard, men også egentlig om friluftslivet ditt nå, sånn som du har med den hytta. Det sneker noe seg inn, en naturånd her, som du skriver ganske mye om. Og en annen som snakker en del om det, det er noe Lars Månsten, som er også en av de personene som jeg går mye ut til. Jeg hadde mange døgn ute

Da begynte jeg å tenke på om vi her kan finne noe av kilden til menneskets religiøse følelse. Følelsen av å være en del av noe større. Alle urfolker, alle mennesker som lever tett på naturen, har også en...

naturreligionene og hva er noen av de første religionene? Og at det kunne ha spilt en rolle i mennesket sitt evne og behov for å skape mening i livet sitt. Ja, jeg er også ateist både før og etter Svalbardåret og har liksom alltid tenkt på meg selv som ikke spesielt

Det er noe du er inne på, det at det moderne samfunnet som vi har nå, som egentlig er fjernet fra naturen enn det noen ganger har vår, der har en god del av disse tingene egentlig vært satt helt på sidelinja. Man bør si at det er noe ikke antimodernist. Jeg tror noe det er at mennesker har laget seg et samfunn som de trives i og er godt tilpasset i. For mennesker er først og fremst veldig tilpassningsdyktige, men

Det du snakker om her er at det er en del ting som er verdifullt, som er blitt veldig fjernet fra oss selv. Både i det du opplever med at du opplevde en lykkefølelse og en meningsfølelse i ditt år, og også når du er i natur, men også en...

En kan kalle det en åndelig fornemmelse, eller kanskje en rett og slett kan kalle det en følelse av mening nær naturen, en følelse av å være tilknyttet av noe som er større enn seg selv, noe som ikke er menneskelig, som er naturlig, og som vi ikke opplever i det daglige, men som kanskje vi ...