Lars Mytting

I utgangspunktet tenkte jeg bare å oppdatere med de nye modellbetegnelsene på finske økser og utviklingen i motorsager og litt ny statistikk. Men så hele veien, etter at jeg skrev boka, så har jeg jo haft med meg den forteljertrangen.

ikke så mye ved skrivebolet, men ute i skogen. Jeg har jo hele tiden siden boka kom, haft min egen vinterhokst, og da merket jeg meg som at, i hvert fall etter de 3-4 år etter at boka var kommet, så kom det en ekstra formidlertrang, som var litt annerslig enn den jeg hadde da jeg skrev den første versjonen.

Ja, fordi etter den enorme suksessen så var det jo en del intervjuer hvor du etter hvert begynte å si nå er jeg litt lei av å være maskott for V-Hogst. Ja, det gikk jo litt på økseskaftet faktisk. Jeg prøvde i ettertid å telle opp hvor mange intervjuer jeg har gjort i utlandet og det passerte nok 300 faktisk de årene.

Og etter hårdt så gleier det som bort ifra selve boka, men bort over til temaet. Den oppmerksomheten sentrerte seg ikke så mye rundt tekster og formidlinger, men mer rundt det praktiske og det rent tematiske. Du ble liksom en representant for den norske ...

Ja, jeg ble vært med som, i hvert fall ønsket mange sin, jeg merket en slik jovial galjonsfigur, en slik bålkos-type. Du passer jo til det nå. Nei, det vil jeg nok prøve å forhindre i hvert fall, for det går faktisk i kontrast til forfatterrollen og det,

Det som er borte i oppstyret er kjerneårsaken til at boka Halvi er borte i antallet lesere som har den. Det ligger ikke nødvendigvis i temaet, for det er jo skrivet i flere bøker om lignende tidligere.

Det som er i HLV er jo at du har en ganske egen art av fortellerstruktur, som bare kom til meg rent instinktivt. Ja, fortell litt om dem, for du har liksom både skjønnlitteratur og sakprosa-esse om hverandre på en måte. Ja.

Jeg prøvde i starten da jeg skrev boka å dele dette der som bestod av tre separate deler. Så merket jeg at den ene formen, særlig den mer poetiske, og den esistiske, den gikk tom på visse temaer ganske fort og begynte å klinge for hult og pompøst. Hult, men. Ja, og så ...

Men det jeg fann var at jeg kunne prate med ganske stor glede og effekt om hårt tema hvis jeg veksla de formene. Så jeg begynte i den rent poetiske stilen i hårt kapittel, og så lot jeg gli over til det eseistiske og variere de lengdene ettersom hvor mye jeg hadde å si og hvor mye volym den formen og fortellermåten tårte innenfor hårt tema.

Og så glir det da over i en veldig nysgjerrig sakproseist mot slutten av kapittelet, og det er det som fyller hoveddelen. Så når det da går over til et nytt tema, og vi starter jo i skogen, og så går det oss over til rettskapen og hoksten og stablinga og tørkinga, så begynner de tre formene på ny, og går som tre separate bølger gjennom temaene.

For å ta det siste først, så er det nok å slekke at sjølve grunnlærdommen, den er jo fortalt i den første boka. Men det som er kommet til i etterkant, mener jeg er helt nødvendig, og i ytterste konsekvens livsnødvendig kunnskap. Fordi det som har skjedd i mellomtida er jo at verden har vært et

mye mer urolig og usikkert sted, nettopp på det som gjelder infrastruktur. En god del av det jeg hadde i bakhugget da jeg gikk gjennom hele boka, var nettopp en sterkere selvbergingstanke og en beredskapstanke.

Så det lå til grunn, og ihop med dette så kom nok av at det er en litt annen forfatter som er med denne gongen, nemlig en som har 14 års erfaring med V-høgst. Han var ikke der. Nei, for det begynte jo med at du fikk V-dilla. Vi skal komme inn på at du er en type som alltid har noen dilla her, så går de over etter hvert, men det begynte med at du selv fikk dilla på V-høgst.

Ja, den forteller den i den første boka, og det var nok absolutt riktig den gangen. Det er mer en journalistisk nysgjerrighet i ho med den skjønnlitterære forfatteren, som bytte på å ha plass ved tastaturet, men som nødvendigvis lente seg mer på andres erfaringer. Men det som er med i utvidelsene er i stor grad min egen kunnskap, og så er det jo

Selvsagt, alle de, ikke bare hundrevis, jeg tror det må være opp i 1500 gode tilbakemeldinger, altså gode i den forstand at de er innholdsrike. Du har selvsagt fått masse nye tips fra lesere, og som du selv har prøvd ut. Ja, fra alle verdenshjørner. Det kommer fra Jukon til Jugoslavia, men i hvert fall tidligere der.

og ned til Spania, og jeg tror jeg har fått brev fra alle kontinent faktisk, og mye tårer er jo kuriosa, men mye annet tårer er jo direkte nyttig. Er det noe sånn i boka, hvor det er sånn de gjør det i Japan, holdt jeg på å si?

Nei, jeg har hele tiden prøvd å gjøre det relevant for den norske vei av skogen. I de utenlandske utgavene så er det mer tepasset ved at jeg bed forlagene og redaktørene der om å vri brukskapitlene og rådføre seg med

kyndige folk nede. Ja, for det er jo tips om sager og økser og masse konkret også. Ja da, veldig mye tår det er, altså 90 prosent tår det er gangbart hverdag over, det er det. Men det er rett og slett den gode gammeldags fagkonsulenten som var en dyd i sakprosa forleggeriet før, som jeg har bedt om å ta med. Ja, du har jo erfaring fra det, vi skal komme så vidt innom det, men du

Ja, det er jo, og med god grunn, så er jo, og i hvert fall i urbanestrøk, særlig i Storbritannia, er jo en veldig kraftig mistenksomhet med rette mot fyringa. Fordi at i mange land så foregår det med alldeles utdaterte forhold.

og med utdaterte metoder. Og det vil gi altså elendig varmeutbytte, men det vil også gi kolossalt unødvendig forurensning. Og da er det artig å kunne fortelle her ifra Norge, fordi at de siste 30 årene har vi hatt et samlet fokus og arbeid på å fyre mest mulig miljøvennlig. Og den historien er god, interessant og verdt å fortelle.