Lars Mytting

Så gjennom hele boka i nyversjonen er det en mye sterkere blikk på hvordan vi fyrer nesten uten utslipp. For det er faktisk mulig å fyre slik at du ikke ser noe røk fra pipa, og heller ikke kjenner noe luft fra fyringen.

Men jeg er så gammeldags at jeg er veldig glad i peis og åpen ild i peisen. Ja, hvis du er en på seter da, så synes jeg det går an. Men desto mer tettbygd det er, desto større ansvar har oss nok for å fyre med moderne ovner.

Jeg mener, IT-tech bort så veldig mye til gleden. Det er klart den nærheten som du har når du sitter rett innåt strålevarmen, den er helt unik. Men jeg mener at ansvaret øker desto tettere og tettere bebodd plassen er da.

Jeg får dra litt oftere på hyttur da. Du, det er også denne gangen samisk bollkunnskap som du vel ikke hadde med sist. Ja, det er kanskje det kapittlet bortsett fra, eller i tillegg til det som har med beredskapen og nødsituasjonen kapittlene å gjøre, som jeg er mest glad for å kunne formidle. For det er noe jeg synes mangler i den førre utgaven.

Ikke bare Båle som samlingspunkt ved friluft, men også fordi det er en inngang til en av verdens mest dugelige og mest varierte skikker i bruken av ild, og den har også i de samiske trakterne.

Ikke bare i nord, men faktisk også blant sørsamene. Så er det like utviklet der. Og det jeg ønsket å gjøre var å gå så godt i hybden som vi kunne på det klassiske rastebålet. Samene betjener seg til mange slags bål. Enten det er til matlaging, til å fordrive mygg, til å med egne bål for å temme ren. Oi! Ja.

Men så er det det. Ja, det funker. Det gjør det. For å ta en liten distraksjon her. Det er slik at Røn er like lite glad i mygg og knått som det mener seg. Og like mye plaget henne. Røk vil fordrive mygg og knått.

Det gjør at renn på særlig strie varme dogger med mye klekking faktisk kan søke seg til røk og gå inn i røken for å bli kvitt av uthyet av insektene.

Sammenledde seg da at hvis de kombinerte det i en stille form for temming ved at de lå rundt bålet, og fyret opp kanskje tre bål i riktig avstand og fasong mot vindretning og landskap, så ville rein begynne å gå rundt bålet og vende seg til mennesker. Dette er jo tamrein, så de store dyrene har jo bekjentskap med mennesker fra før,

Men dette er jo en yderst tett naturkontakt, eller de tetteste jeg har hørt om. Og det er også beretninger om at dyrene ble så rolige at det var mulig å gå inn i røken og begynne å mjølke simlene. Og da har du både rennandes auge og vanskelige kår.

Men det er et og mange eksempler om det. Og et av de fineste bøk som jeg vet om dette, det er Yngve Ryds bok «El», som handler nettopp om den samiske ildkulturen. Det er et svært verk på 450 sider. Så jeg har en forenklet form for det, men går...

en god del tettere inn på det som heter det enkle rastebålet, og den måten det bygges opp, og hvordan den betjener seg til materialene og vekstene som en fin, og også vindretningen.

Ja, det er min gamle nabo Ottar, som var gift med Solvor, som bodde og hadde utsikt av at huset dømmer seg fra kjøkkenglase. Rammefortellingen i HLV, og det som ble rammefortellingen i teaterstykket, det er jo nettopp om gamle Ottar, og hvordan han hentet.

krefter og livstru på et nytt år gjennom å stable ved mot slutten til vinteren. Da du så han så han ut som han så Siva ferdig. Nå går det mot slutten og så kommer det lasme ved. Ja, han var gommel og hadde kols. Han hadde vært bygningstapetserer.

Og var ganske skrøpelig og var ikke utestort om vinteren. Og så kom det et habbelig digert lass med V levert med traktor. Og så stabba han seg ut og begynte å stable dette og brukte doggåsvis.

og stabelen minket nesten ikke fra dag til dag, men så hentet han nye krefter fra arbeidet, og det var ikke bare en av den fysiske treningene, jeg tror det var at han sa til seg selv at han skulle greie seg gjennom en ny vinter. Det var signalene til å gå lenger inn inn som han ga seg selv.

Og det var jo da det som, altså de første samtalene jeg hadde med han, var også det som ga meg skrivelysten til boka. For jeg tenkte, hvis jeg kan logge i bok som han, selv om han vet det aller meste som han kan og trøng vet om temaet, en bok som han vil lese, enten som en bekreftelse kanskje, det er et ganske ryddig ord for det,

Ell som en berikelse, så ville jeg i hvert fall ha gjort noe for noen. Og det ga den trangen og støter.

Jeg hadde jo absolutt ikke noe merkantilt tru eller baktanke ved det. Hadde dette kunne forklares umiddelbart, så hadde noen andre gjort det lenge før meg. Og andre forlag ville ha sett det lenge før meg. Men fantes det V-bøker før? Det måtte jeg ha gjort. Ja, det var en del, men det er mye mer på det rent praktiske retningen. Så det som...

Det som ga dette, tror jeg, faktisk er måten som jeg nevnte før, og måten jeg skriver på, og den store nysgjerrigheten, og dermed relevansen og ivern som jeg la i det. Og den kom...