Lars Mytting

Jeg tror det er undervurdert hvordan de magisk flyvende teppet til fantasi eller tankeflukt som sakbrossene kan sette i gang.

Og uten at det skal dra på meg noen forargelse, så tror jeg at det faktisk kanskje gjelder for mannlige lesere. Og da i hvert fall dem som ikke blir hekta på skjønnlitteratur, den kategorien der.

Og det er rett og slett at gjennom å lese sakprosa og formidle, legge fram en virkelighet, så dannes det et stort felt av fantasi, av iver, og nesten et slags scenario over hva en kan gjøre hvis en mestrer det og det, og har det.

Det og det, svesapparatet, eller den redskapen, eller den utrustningen. Enten det er da til å for eksempel drive med griserøkt, kaninhold, eller andre ferdigheter. Eller den boken du har vist til, altså hvordan drive hotell, er det færreste.

Det var den engelske forleggeren Christopher MacLeod, da han antok LV, så fortalte han at på 70-tallet var det en uforklarlig boksykse i England, en bok om det å drive hotell, og salgstallene overgikk langt det naturlige antall hotellmellomledere som skulle ha bruk for den boka. Men det visste seg at det var tusenvis av folk som hadde en drøm om å drive et lite hotell.

å være bak skranken på enten det var Hotel New Hampshire som mata det eller en visjon om hvordan det ville være å ta imot gjester og derfor selv ble den boka lese som fiksjon og det tror jeg er et tilfelle for mye til lesinger i hvert fall til Halvey og til en del andre gode Ja, du har jo skryttet opp til med Claes Olsens katalog

Ja, jeg har kanskje i et litt ivrig øyeblikk kategorisert Klaas Olsson-katalogen som noe av den beste skjønnlitteratur som er utgitt. Men det er fordi den skaper fantasier hos de interesserte i hvert fall. Ja, det er det. Så det blir fiksjon av prosa. Det blir en drøm og en transformasjon av det rent faktiske til en lite

en hyggelig fiksjon om hvordan man kan få til med den og den utrustningen. Hva er det du liker best ved skogen og er det hoggingen? Jeg synes selve fellinga er et spennende øyeblikk, særlig hvis det er såpass digre tre at jeg tviler om jeg mestrer det. Har du opplevd at de faller feil vei? Ja, ja, ja.

Jeg har misslyktes gloriøst med å ha vært borte i ganske farlige ting med nesten alt som er beskrivet i boka. Og det mener jeg var min plikt for å kunne fortelle relevant nok. Og det hadde litt i refleksen faktisk tål i andre sakprosa-boka, og det er nemlig husmor-boka.

som ble gitt ut, jeg tror de første kom på 20-tallet, og den tror jeg kom i 14 forskjellige versjoner. Det unike med husmor-boka er at hun forteller ikke bare den rette måten å gjøre ting, hun forteller hva som skjer hvis du gjør feil.

ved slakting til gris, alinredning til kjøkken, og det er jo den gamle kjønnsfordelingen som vi leser om der, men den er utrolig direkte og god, og jeg stoler på det, fordi det står akkurat hva som skjer hvis vi ikke følger den erfaringsbaserte vegen.

Og det lå med i skrivingen her, at jernet går i slik og slik, så vil for eksempel et tre ikke nødvendigvis dette skakt, det kan dette 180 grader feil, og så rett den andre vegen som du hadde tenkt du skulle dette.

Men kløving er du fascinert av? Ja, det er fellinga og så er det kløvinga, for det er i øyeblikket da kubben blir til V. Det er sekundene der, stablinga er ikke så dugende til eller interessert i. Du beskriver at det kommer en spesiell lukt ut, og at du også følger V-kubben når du legger den i ovnen, at da minnes du det.

Ja da, det blir jo som flekke seismiske lag, hvis det er det rette ordet, men det geologiske lag, som det du ser i V-stabelen da, det arbeidet og de og de, i hvert fall hvis du hugger med forskjellig treslag og krokete tre og rakvoksige tre om en annen, så fær du en minne om arbeidsøkta gjennom vinteren i V-stabelen, og den vekkes til livet når du bringer det bort av tommen.

Men du mangler en liten finger. Det var ikke i VH-stegler? Nei, jeg brukte det nok litt som imagebygging i starten, men det var en dum hendelse i 20-årene da jeg kappet om meg i en liten motorsykkel-ulykke.

Ja, vi bør ikke henge oss opp i den upraktiske mytting som tok fingeren inn i kjede. Nei, han er der han altså, så han er nok ikke så praktisk som alle skal ha det til, men jeg prøver i hvert fall.

Det var en veldig rar stund de månedene da jeg skjønte at den var den vegen det gjorde. På et vis var det som om det uskyldige forfatterlivet tok slutt.

da det begynte å skyte fart som det gjorde for frem til da så visste jeg meg som at jeg kunne drive litt uten noen store konsekvenser med å gi ut

litt smale romaner og bøker beregnet på leser som ikke likte å lese. Men med det så skjønte jeg at her skifter det steg, og jeg vil få et ganske annet ansvar for å følge det uti. Og litt til euforien.

Det ble faktisk også borte da fjellopplaget kom, og det begynte å fyke åt. Det var så hard kamp for å få vår bidige bok selv, for å få en leser, og så begynte det å gå til de grader til seg selv.