Lars Mytting

Det var noe av det kjæreste som jeg hadde, og jeg leste om at og om at. Og det er jo, igjen det det er at du har, eller øya som er avgrensa teaterscene, var noe jeg ble veldig glad i. Og så leser jeg veldig mye sakprosa.

Jeg leser Flyvningens historie, Elgen i Norge, begge to store tobinsverk. Norges dyreliv, alt om fotografering og mørkeromsarbeid og Hedge Co. Oscar Sjøkvists geværskyting, Churchills gameshooting. Jeg leser Våpensjournalen og leser selvsagt Morgan Cain.

Ja, det gjorde jeg også. Det var det eneste samme. Så der tror jeg det matet nysgjerrigheten like mye som den klassiske forteller trangen. Ja.

Hvis jeg sier 6. mars 1986, hva sier du da? 6. mars 1986, ja, det er førkortet. Da jeg tok lappen, jeg var på Lillammer, og tok ut bilen min og kunne kjøre åt Vingstra og læne for første gang. Ja, for det er stort, særlig for den som bor på bygda, å få lappen endelig.

Den helt avgjørende merkedagen, og nesten en gjenfødelse, vil jeg si. Det jeg synes er så morsomt, både når du har intervjuet, men også i dine bøker, at du har sånn ...

To liter sekser, og faktisk originalere karoseter, og ulmende rust i bærende konstruksjoner dessverre. Og med en veldig habil pionerstereo, som jeg hadde mekka på og skrud på i hvert annet år. Fra jeg var seksen av Hjert til jeg da kunne ta han ut som 18-åring, og det var han helt vanlig.

greiere blant oss ungdommene på den tiden. Så mange av oss tok ut vår egen skrabb til en bil på 18-årsdagen. Også med god musikk som var skreddersid til feelingen.

Ja, jeg tror nok jeg startet ganske naturlig med å spille Cadillac Ranch, tror jeg. Det måtte jo være en god bilsang, og den amerikanske tradisjonen er veldig nær den frekvensen som en norsk 18-åring liker sin trang til å komme seg ut, dyrke friheten, muligheten til å komme seg bort og ha en plass for seg selv.

Den er veldig, veldig vakkert og sterkt formidlet. Da hadde du vel det med Bruce Springsteen også, kanskje? Det var Cadillac Ranch, ja. Men mange av de andre store poetiske opplevelsene mine har vært gjennom musikk på bilstereoen. James McMurtry og Mark Olson og Lucinda Williams. Heller enn amerikanske tradisjonen har jeg fortsatt med meg

og senere på spark senere på bil men var du flink til å skrive allerede da?

Jeg hadde knallhard opplæring til at hun garva journalister, Håkon Rusten og Iver Niver Hommara, som kom med det beste redigeringsverktøyet noen gang, og det var i Sox i Huxå som 70 centimeter lang. Men da skulle det klippes bort av langhalm, og da skrev vi på elektrisk skrivemaskin, så ble det klyft bort og teipet ihop at ...

Og ble det klippet mye? Ja, ja. Det ble det. Dette har vært folk fra før. Dette har de ikke sagt. Dette er ikke vår jobb å si. Nei. Dette sa du der. Klipp, klipp, klipp. Og så ble det noen strofer. Men det er en ... Det var en god lærdom for deg. Det var en god lærdom. Ikke nødvendigvis den besten skal ha med seg til å skrive fiksjon, for da må det avlæresatt. For der er det faktisk det omtrent.

og det mulige, som har en veldig stor valuer. Men jeg fikk i hvert fall lære både, eller. Og så var det jo innom Aftenposten og Arbeiderblad, og ikke minst Beat, musikk. Ja, små ... Jeg nevner støtt, Beat, så de ikke skrev så mye for Beat, for jeg ble jo kjent med de herligste folkene i bransjen.

Du skrev om det nye fenomenet internett i 1994. Ja, jeg skrev om VR og litt vekselvis annet. Jeg hadde en stor artikkel om analysen av den norske hillbillen sett i amerikansk kontekst.

utenom musikalsk stoff. Men hadde du da allerede tanker at du skulle skrive en roman? Ja, jeg hadde lyst til det, og så hadde jeg gjort forsøk, og hadde begynt med utkast og ting til noveller og alt, men alt ble nok rammet til en altfor halv sjølkritikk,

Jeg hadde nok en baktanke om at det skulle bringe med neregård boka, og kanskje bringe med neregård det å skrive roman, men det består i veldig stor grad i å være vaktbisje mot andres feil. Det er en blanding, altså virkelig godt forlagsarbeid er en blanding av filateli og avisdesk, og

Særdeles givende, skikkelig spennende fint arbeid, og gjorde det med kolossalt stor iver og glede i mange år, men så kom det opp at den trangen til at hvis jeg ikke skriver noe roman snart, så blir det ikke noe tål.

Ja, Hestekrefter handler om den gudbenåde bilmekanikeren Erik Fyksen, som bor i andre etasjen på mobilstasjonen i Littold bygd i Gubrandstaden, og som da fær sitt stabile liv trua til å komme i vegomlegging til bygda, som da er drivet av den gamle rivalen hans, nemlig skyttelagsformen i bygda, Harald Gjøthuld.

Og så starter det da en ganske underholdende og etterhårt ganske alvorlig kniving mellom moderniseringskrefter og hans stahet. Og så kommer da den rette årsaken til staheten fram, nemlig såret etter hun som Riksvegen tok ordentlig.

Jeg er veldig glad i Hestekrefter, og den har etter hårt vort en generasjonsroman om tapt tid. Som man kan si, der biler var biler, menn var menn, og du kjente lukten av dem begge. Apropos Bruce og Cadillac, så har du jo en hvit Cadillac der også.