Lars Mytting

Ja, det er jo et og hvert tusen sider og ganske mange etasjer i det. Det startet nå med en mye mindre og ydmyk idé enn det det hadde vært. Så den grunnideen i det var en trang til å fortelle om en slekt gjennom tre generasjoner.

og erfaringene dømmes og vanskelighetene dømmes gjennom transformative år i Norge men så så

oppdaget, eller gjenoppdaget, er gommelt sangen fra heimbygda mi om kjørseklukkene som er sagt å henge i ringbusskjørsja. Altså, de henger der, det gjør de, men det er alt breit av dem. Og det er da den ene gjenværende til systerklukkene som skal ha vært støpt til minne om to systere i bygda. Og

Her begynner da variasjonen i sangene å komme inn med hvem døm var, og det er mange varianter til den historien. Men grunnhistorien er at døm var i hopvokset ved hoftene, altså det vi kaller siamesiske tvillinger.

og som da ikke kunne skilles av. Og slik de ikke skulle skilles av, så skulle heller han ikke klukken gjøre det. Men det blir gjort. Den ene klukka blir sendt for å bli ført til Domkjørkja i Oslo, for å bli en del til syvklokka, eller nyklukkespillet, som var planlagt der. Dette er ikke historisk korrekt, men det var slik sangene lete.

Og så rammer da større makter, de som prøver å frakte klukka bort. Så de får fysten advarsel, og så går klukka gjennom isen og blir borte. Og så henger klukkaen for seg selv og ringer på en annen til minne om både søsteren og om løserivelsen fra en annen.

Så dette vil de bygge i slektshistorie, der besettelsen og arven fra den opprinnelige historien på 1600-tallet klinger at å påvirke alle senere generasjoner.

foregår jo på en ganske litt dårlig scene, altså det meste foregår i bygda Butangen, og så er det noen glimt ifra Dresden, som etter hårdt fører en veldig viktig rolle i trilogien. Og etter hårdt så er det også et annet sted, nemlig grensetrakten til Skottland, som danner da trianglet der hele fortellingen utspiller seg.

Og det blir etterhårdt en fortelling om nettopp det skiftende vennskapet mellom Norge og Tyskland, og det ikke eksisterende vennskapet mellom Norge og England, men som da skiftet under 2. verdenskrig, mens vårt forhold til Tyskland blir svakere. Så det er den usakte, store, historiske bildet. Ja.

Hvordan dør hun? Ja, hun fryser fast åt kjørkjeveggen, altså hun somner under gudstjeneste, der det er kolossalt kaldt i kjørkja, og så blir hun ligget med hugget innåt kjørkjeveggen, og så dør hun, og så viser det at dampen fra pusten hennes har gjort at hugget hennes fryser fast åt veggen.

Så hun blir jo, og dette jo fremover, da messa er over, og er vel den som setter i gang startskuddet til at bygda må få en ny kjørse. Hun går bare litt an for nyansette presten. Kanskje hva jeg går å ha i kjørse så kall at folk fryser her til jo. Så det er jo et skifte mellom det du går høyt og lavt. Ja da, det er

Og det, jeg husker da den kom mot meg da, det skriver ferdig langt kapittel om bergensere som er med for å rive kjørkja, og de er verdt det fordi at de er ikke overtroiske, men de gjør jo kolossalt mye til seg, og så hadde jeg prøvd å fange, hvordan ser det ut i bygda dagen etter at de er borte?

Og da jeg hadde slitet Mac-en den dagen, så kom akkurat den setningen, da sto vi i døra på kontoret, så gikk jeg frem og skrev den med blyant. Og det er noe jeg jakter på hele tiden. Under skrivingene er det den arven fra den konsentrerte rammene-setningen, som gjenner litt giftig, som jeg hadde med meg fra barndommen, som...

Hekneveven er en forsvunnet vevnad som var sagt å kunne forutsi fremtiden, som kunne fortelle hva som skulle skje. Og det var de to søstrene som vevnet? Søstrene som klukkene støpte minne om, de vovde hekneveven.

Og etter hårdt så kommer det jo spørsmål om den ikke bare kunne foruts i fremtiden, men om den faktisk kunne skape fremtiden. Og den er forsvunnet gjennom store deler av trilogien, men jeg må jo røpe at den kommer til rettet og gjør mye til oss. Det er presten som får tak i den. Han får tak i den. Men der er det noe, altså motivet på Hekneveven,

Det er typen på tredje bok. Den er gjort i den gamle nordøne tradisjonen, ikke i den kristne tradisjonen. Den er gjort i en gammel norsk tradisjon. Det er den blandende dyrefigurer med menneskeansikt og framstille hendelser i en flekk.

kronologisk sekvens og det er en form som var brukt gjennom sagetiden vår som påminnelser til skallene når de framførte sin dikning så kikket de på vevnadene som en slags jokselapp og dikta ut fra det

Men det er riktig som du sier, hvis du kom til markedsavdelingen og skulle overbevise landet om at det var spennende med gamle vevnader, så ville nok Rista på hugget. Og skråpånatta er jo heller ikke noe ord som en fin i... Nei, for det har du funnet på selv.

Ja, det finner jeg på selv. Og det er merkelig nok, det kom veldig, veldig tidlig i skrivingen. Det kom i de aller første dagene da jeg arbeidet med sangene. Og det er en blanding til det kristne dommedag og det nordønne ragnarokk. Og jeg stod da dagen da jorda skal bli skroppet ned til Bertfjell.

og dermed levende og døde blir hentet oppatt og sett til doms ved den ytterste dagen.