Levi Henriksen

Vi har ventet seg.

Kongsjungler har nok vent

Jeg har egentlig ikke noen... Det får du gjøre som du vil med, men det er ikke noe jeg... Jeg vil ikke bli veldig stolt av akkurat en byste, men å bli satt pris på som kunstner for å bruke det uttrykket er jo...

noe man synes er all right selvfølgelig, man liker jo en viss form for oppmerksomhet, men akkurat byster har jeg ikke, enn så lenge ikke følt noe spesielt behov for, men det kan jo det kan jo forandre seg før jeg vet det for så vidt.

Ja da.

Og det er klart, jeg er jo selvfølgelig glad i Kongsinger, jeg er jo stolt av Kongsinger, men det ville jo blitt kjedelige bøker hvis jeg ikke var lei av byen, og da ville det jo bare blitt sånne turistbroskirer jeg dreier meg liksom, da ville det jo ikke vært litteratur.

Men som forfatter så har jeg jo finnet i absolutt alt jeg noen gang har ønsket meg her.

Og så har jeg da, for å ha ryggen fri, så har jeg da diktet opp et sted som heter Skogli, som minner ganske mye om graner som jeg er fra da, ikke sant, navnet.

Jeg brukte ikke veldig mye tid på å komme opp med det navnet.

Men det at det da er et fiktivt sted, det gjør at jeg liksom kan ta meg masse friheter som jeg da selvfølgelig ikke kan ta når jeg skriver om Kongsvinger.

For da er folk veldig opptatt av, da ødelegger de historien, fordi hvis jeg så skriver feil navn på en gate eller et eller annet sånt nå, mens jeg har dette fiktive stedet som ligger utenfor Kongsvinger, så blir det jo litt sånn yin-yang liksom, at de utfyller hverandre, og

Og jeg synes jo Kongsvinger har en interessant og rik historie.

Jeg synes det er en pen by.

Jeg elsker Glomma.

Og jeg kan ikke være oppe på festningen uten å bli rørt.

Hva er det du blir rørt over da når du går på festningen?

At vi aldri har slippet til svenskene der.

Bortsett fra raggene som kommer hver gang påskeoper rører og ser flagg og sånt.

Men det er jo det der symbolet på folk som har stått der.

Jeg er jo pasifist, eller jeg var jo, eller jeg nekte militæret.