Marcus Mehnert

I dag så er det veldig bra, tross at vi på fotballmessig har rykket ned. Jeg tenkte ikke jeg skulle nevne det. Nei, men den tar jeg. Sånn er det, men noen ganger så må man ta et steg tilbake for å ta to steg frem. Så det er mye som skjer nå i klubben og sånn, så får vi jo se det. Men det er sånn det er av og til. Men ellers så går det egentlig veldig fint, jeg har det veldig bra.

Det som skal sies var at førsteåret gikk veldig fint, og det var veldig fint å flytte for seg selv, plutselig å bare ha en helt annen kontroll på livet, og må handle i en ting selv, og du føler deg veldig voksen da. Ja, det var en slags dansesese for deg å flytte. Ja, spennende da, og førsteåret gikk bra, og da var jeg på et litt utlån til en mindre klubb i Opusliga, Nessotra, og gjorde det veldig bra der. Og så kom jo 2020, hadde trent godt, og var klar for en ny sesong, og virkelig ta tak i elitserien for Brann da.

Og så hadde jeg en veldig god prisisen. Vi var på treningslærer og spilte mye, og var liksom nummer to bak i køen på den spissplassen som jeg spilte spiss på den tiden der. Og så spilte jeg borte mot Djurgården, skårte mål, var liksom på gang da.

Og ble på en måte nesten lovet at du skal være her, du skal ikke måtte utlande, du er her, sa Lars Arne Nilsen til meg. Og så kom jo, vi skulle jo faktisk til Stavanger og spille treningskamp mot Viking. Dette var vel i starten av mars.

Og så ble vi møtt med oppslag på TV-en at landet stenger ned og sånn. Så vi fikk med et skriv med hjem og skulle isolere oss frem til vi fant ut hva dette var. Og da har jeg ikke husket, jeg gikk hjem og var tomt i hyllene på Kiwi etter dopapir og...

diverse varer. Det kjenner du til, P. Ja, jeg gjør det. Så det har de fått høre, de som har hamstret dustpapir. Så det tror jeg aldri kommer til å skje igjen. Og så ringte jeg hjem og syntes at dette var litt sånn skummelt. Jeg husker det veldig godt, bare å være pande. Du tenker jo sånn zombie-apokalipsen, og du var jo helt sånn. Men så var det jo kult å komme hjem og på en måte bare kunne game så lenge jeg ville, og vi kunne trene en time for oss selv ute uten å møte folk og sånn.

og dette har vært i noen uker og uker ble til måneder og så begynte det å dykke opp negative tanker og negative tanker er jo ikke farlig i seg selv men når det går over lang tid og du ikke deler med noen da er det livsfarlig

Var du usikker på hva dette var? Nei, negative tankene gikk på meg. I psykologien er det et kognitiv triade. Det går på meg, på en måte, situasjonen jeg er i, meg som person og fremtid. At du føler deg misslykka? Alt mulig.

Jeg var usikker på om jeg kom til å bli fotballspiller, usikker på om jeg kom til å finne meg en kjæreste, relasjonelt med venner, alt mulig negativt. Du kan tenke deg da, og det bare bygde seg opp en sånn ond sirkel, som aldri kom meg ut av da.

og tenkte at dette var normalt det var sperret inn, jeg hadde mye tid for meg selv så nå med dette jeg kommer til å gå over bytter du forsvarsmekanisme for meg selv så det er egentlig så simpelt som det så det er det som er skummelt med å være da jeg så jo ikke folk, jeg var jo innelåst det var en time ute maks liksom

Men fikk du inntrykk av at andre også hadde det sånn? Nei, jeg pratet ikke med andre på den måten. Jeg gamet med kompiser på headset, og det var litt virkelighetsflukt for meg. Så er dette over ganske lang tid foregår, og de negative tankene førte med seg fysiologiske reaksjoner. Det hjalp ikke noe på negativ grubling. Så det ene tok det andre? Det ene tok det andre.

Ja, og da snakker vi, jeg husker jo nesten ikke, hvor mange måneder var det stengt ned? Nei, sant, for det var jo sånne faser. Ja, og ulike nivåer med kohorter og dritt. Og så var det kanskje av og til litt verre i Bergen enn det var i Stavanger, og så av og til var det litt verre i Oslo. Ja, det var det. For det som er viktig å presere er at vår lege i Magnus Myntevik, som var lege i Brann på det tidspunktet, han fikk ansvar for NFF til å utvikle en plan for hvordan vi kan starte fotballen igjen.

og jeg hadde jo veldig stor respekt for han og jeg liker han veldig godt så jeg ville jo på en måte i hvert fall ikke bli sett av BT og BA ut på byen eller for å på en måte for å på en måte pisse litt på han rett og slett så jeg forholdte meg veldig sterkt til det kanskje litt for strengt men veldig lojalt da men jeg har alltid vært sånn siden jeg var liten veldig pliktoppfyllende litt sånn kanskje irriterende for noen pliktoppfyllende på enkelte ting

slikket litt med årene. At jeg har funnet ut at man må gi litt F også. Hvis ikke så blir livet veldig firkantet og rigid. Fordi det kan jeg kjenne meg igjen i at jeg har lyst til å gi litt F, men mine tvangstanker eller min samvittighet og min opplevelse av verden er sånn at hvis jeg gir litt F

Nei, jo, det er en kombinasjon av det er litt sånn som jeg er, og det ble bare sånn. Det var liksom, vi skulle være isolert, ok, da forholder jeg meg til det. Og så var jeg jo redd for hva dette viruset var. Du hørte jo skrek, ikke sant? Men så synes jeg altså, det var kult, jeg er jo introvert av meg da, så jeg er jo veldig glad i å være alene også. Så jeg synes jo det var fett og sånn, men det viste seg at det ikke var så veldig lurt da. Og igjen, for å ha sagt det, så har jeg veldig godt forhold til mine foreldre.

og veldig spesielt med far vi er jo beste kompiser liksom vi skal gå inn på litt far men jeg tenker du vi pratet jo om at dette var litt rart og sånn men det er ikke negativt, tankene i starten det delte jeg ikke med han men når opplevde du eller når kunne du reflektere over at de tankene

Hva tenker de av tankene? Det var lenge etterpå. Lenge etterpå? Ja, fordi det blir en del av normalen at det er negative tankene. Og for mange av de som sikkert hører på, synes det er rart det er negative tanker, men det er sterke krefter i det der, over tid. Også når jeg begynte, som vi kanskje kan gå litt inn på, disse fysiologiske reaksjonene som jeg fikk,

Og det hjalp ikke for de negative tankene heller, for det synes jeg i hvert fall var ekkelt, ikke sant? Typ psykose, eller? Nei, først så begynte jeg å halisjonere, eller om det var om hverandre, eller halisjonasjon først, eller blackouts, men jeg begynte å halisjonere og se folk som ikke var der. I leiligheten din? I leiligheten og til og fra trening.

Altså, skygge av det, eller? Det var rene bilder av folk. Du kan jo hallucinere på forskjellige måter, da. Det er jo enten ved syn, hørsel, eller sans, eller på en måte at du føler du blir tatt på. For meg var det syn, da. Ja, vel. Så det var helt spinnvilt, da. Men dette her er jo litt tid, da. Ja. Og da synes jo det er veldig skummelt, da. Ja, visst. Og sånn, også... Men det var mye foreldrene mine jeg så, da.

Er det sant? Ja, mye av de. Var det bare glimt? Ja, litt sånn, ja. For da visste du at dette kanskje var sant, siden det var de du så? Ja, nettopp. Så det er ganske syke ting, ja. Fordi at den negative tanken her, for å ta det litt sånn ryddig, så førte de negative grublingene til en depresjon, ikke sant? Ja.