Marcus Mehnert

som de fleste vet jo hva depresjon er, men det er jo en veldig nedlatende syn til livet over lang tid. Og som gjennom depresjonen førte disse fysiologiske reaksjonene, som igjen førte en angst.

For da ble jeg jo livredd for disse tingene som skjedde, og jeg var jo livredd for å være alene. Fordi det åpnet jo opp etter hvert at vi kunne, sammenhengende så var vi kanskje seks uker innelåst, og så åpnet det litt opp at vi kunne komme på stadion. Men så var jeg jo livredd for at jeg skulle hamne inn i karantene igjen, for da var jeg mye alene.

for når vi fikk være på stadion så så vi oss gutta vi fikk lov til å være sammen vi men jeg har også forholdt meg og var jo veldig lenge på stadion jeg var jo nærmest 28 timer på brandstadion og du ville ikke hjem og være alene og gikk momveier og sånne ting men det som var det skummeleste med disse fysiologiske reaksjonene var jo at jeg fikk sånne blackouts

Men på hvilken måte? Nei, at du prefrontalkortex, altså handling og resonering, altså fremsiden av hjernfrontallappen, på en måte kortslutter litt når du er så deprimert da. Og da plutselig får du ikke noe begrep over tid og sånt, så jeg plutselig så, det er som at du på en måte sovner et sted og så våkner du på et annet sted. Så jeg plutselig et par ganger så sto jeg midt i Bergensenter midt på natta. Nei! Jo, bare i en shorts og t-skjorte. Nei!

Ja, det var helt spinnelt. Jeg sa at du hadde stått opp på natta, eller du vet kanskje ikke. Så hadde jeg nøkkel og telefon. Og det synes jeg i hvert fall er flaut. Ja, og dritskummelt. Ja, det er jo livsfarlig. Men den eksempelet som jeg pleier å fortelle, som beskriver det best mulig, er at jeg skulle ta meg en luftetur, bare for å lufte hodet litt og gå en tur. Og da var jeg på et av de tyngste, da hadde jeg kommet på et veldig

tung vei da og da skulle jeg gå bare et kvarter og da hadde jeg gått i tre timer fra Kronstad i Bergen til Åsane i Bergen og det er lang vei du hadde bare gått og gått husker ingenting, aner ingenting bare har gått og gått og gått og så ender jeg på en busslomme i Bergen eller i Åsane da og så får jeg tak i en taxi som kjører meg hjem da

Og da ligger jeg bak i taxi og rister og er livredd. Og det tror jeg i hvert fall ikke deler meg. For det her er synssyke ting, ikke sant? Men da husker du at du tok en avgjørelse på å gå en tur? Ja, det husker jeg. Og jeg husker at det er begynnelsen av turen, og da har jeg begynt å grine, og så har jeg bare kortsluttet helt. Når du kortslutter, og så tre timer etterpå, så er du i en taxi. Så det er en parti mellom, det er liksom bort derfra. Ja, jeg husker ingenting. Wow.

Så det er jo, det kan jo kanskje, ja, det er helt spinnvilt. Så det var utrolig, og det er krevende når du kommer hjem da, og så skal du prøve å reflektere over hva som har skjedd. Du sitter nærmest og bare griner og skjelver, og du tøyer ikke å ringe, du synes jo det er så ubagelig da. For det tror jeg også tenkte litt, tid blir veldig forvrengt når du er så...

inn i en så sterk depresjon. Så det er sånn, ja, men jeg har jo liksom i ettertid, underveis i ettertid da, siden det var fem år siden, så har jeg jo skrevet meg ny med da, for å holde det friskt i minnet da. Fordi kroppen vil jo kvitte seg med der, for det er forferdelig, ikke sant? Men jeg har jo på en måte, hva skal jeg si, at det

Du er så deprimert at kroppen vil på en måte fjerne det fra seg, at hodet kortslutter på en måte. Sånn forsvarsmekanisme. Men er dette en psykose?

Eller er ikke det det samme? Jeg er ikke ferdigutdannet psykolog, så jeg skal være veldig forsiktig med å fortelle fakta. Men det blir jo kanskje det da, over tid. Men blackout er jo ganske beskrivens. Ja, jeg tror nok de fleste skjønner litt hva det er.

Så det var utrolig skummelt, altså. Og så er det litt sånn at i og med at jeg har så godt forhold til mine foreldre, så vil jeg... Jeg tror det at jeg ikke ville dele med dem, fordi jeg ville ikke uro de. For de kunne jo ikke komme på besøk uansett. For det var ikke lov. Og jeg kunne i hvert fall ikke gå til treneren og klubben, for det er et underleggende tabu om at

for meg på den tiden, at du topper det rett og slett over, du skal klare alt, det er ikke noe du er agent, du har hentet meg til bra, eller hjulpet meg til bra, jeg kan ikke ringe han, for her har du fått muligheten din, kjør opp, ikke sant? Tenker du ettertid at det ble kommunisert litt dårlig, ikke for at Branden er noe verre enn andre, men at det ble kommunisert litt dårlig i forhold til

Man trenger hjelp på samme nivå som hvem som helst andre. Selvfølgelig. Det er det jeg synes er litt rart, for jeg har gått seks år i topp i gymnasiet, og der har vi fått lært hva du skal spise, hvordan du skal trene og sånt. Men jeg kan ikke huske i løpet av de seks årene en eneste time om mental helse, eller det mentale.

Og det er jo derfor jeg reiser rundt nå, jeg skal tilbake på den skolen nå neste uke for å ha et foredrag for alle der. Og da er det jo liksom for meg, da setter jo det på teamplanene, ikke sant? Og det som jeg også sier til alle unge idrettsutøvere og fotballspillere som har vært litt rundt og pratet, så sier jeg jo det at ja, dere er privilegierte og dere må kjenne på det og sånne ting, men det betyr aldri at dere ikke skal få lov til å si ifra hvis dere synes ting er vanskelig. Det er sant.

Det er en veldig stor forskjell. Fordi jeg følte på det da jeg gikk der, at man skal ikke klage, for her betaler foreldrene mange tusen for at du skal holde på med idretten din, og en skole som er veldig vanskelig å komme inn på, altså sånne ting da. Men også i laget idretts, altså jeg har vært i Stavvik, jeg har vært i Brand, jeg har vært i Ranheim, altså jeg har vært i en del klubber da.

Og det har aldri vært noe fokus på det mentale. Før, liksom jeg føler nå, siste tiden, det er kanskje litt sånn subjektivt, fordi at jeg har stått frem litt da, men nå føler jeg at det kommer en litt sånn større bølge av det her da. Ja. Så, men det er jo det, og det er jo det jeg på en måte vil prøve å, vi skal jo fortsette på historien min, men det er det jeg prøver å få frem med at jeg har vært så åpen da, er at å prøve å sette mer fokus på det, for jeg har sett hvor ille det kan gå over veldig kort tid egentlig da. For å ha det veldig bra til å ville, ja, ville...

Ja, og det er jo det jeg ønsker nå. Så er det jo ikke på en måte å prøve å sende kritikk til Brann. Men det er bare at det har ikke vært

veldig fokus på det, sånn jeg har følt det så når jeg drar rundt og prater litt om dette her så er jeg jo veldig sånn at jeg skulle jo ønske at alle klubber og alle arbeidsplasser hadde en psykologisk ressurs, en mental ressurs som alle kunne bruke bare sånn i skuespillerbransjen da

Eller jeg vet ikke hvordan det fungerer om det er under management eller et eller annet sånt. Men hvis dere har en person i managementet som dere kan bruke. Fordi vi drar jo til tannlegen, vi drar jo klippfrisøren for å passe på det ytre, men vi må også passe på det indre. Det er ikke folk så opptatt av.