Marcus Mehnert

der du ikke ser noen annen utvei enn å ringe far. Og hva er denne situasjonen? Det går jo fint videre inn fra historien, men det går fint overlapp inn der, fordi etter å ha opplevd de fysiologiske reaksjonene som jeg kjente, og var livredd for å havne i karantene, og var livredd for hva jeg selv kunne finne på, det var en angst for meg selv, og angst for å være alene. Ja.

Så begynte du da å tenke de aller mørkeste tankene? Ja, først fordi jeg begynte å gå om veier på vei hjem, og så holdt jeg meg unna bybanen, fordi jeg ble alltid fortalt at du må passe deg for bybanen, så jeg var jo livredd for å bare tilfelligvis ramle foran bybanen. Og få tvangstanker, kanskje. Ja, eller ja. Og da satt jeg meg ofte på en bensinstasjon, og der var det byggefelt ved siden av, og første minuttet mitt med sussidalitet var at jeg så på en heisekran, og tenkte at hvis jeg klatrer opp der, da slipper jeg alt det her.

Få noen punkter. Ikke sant? Ja. Nettopp. For da slipper det. Men da husker jeg Rista på hodet, og så bare løper jeg hjem. Men når det hadde gått så lang tid, så begynte vi å havne ute i november. Da hadde det gått fra mars til november. Ja, enda i 2020. I 2020. Og da...

Det var en uke der hvor det var på det verste. Det var søvnløse netter, det var sår i øya hele tiden. Jeg hadde også å være litt forsiktig med det, men hadde jo begynt litt med selvskading. Det var mer behagelig å...

Trykke husnøkeren imot håndflaten på veien fra trening. Det var også deilig å trene og ha det vondt, for da gjorde det vondt på en annen måte enn den mentale smerten. Jeg synes jo det var fælt, og alt bare spant, og det ene bygde på det andre. Og så hadde jeg jo liksom...

komme til et punkt hvor jeg hadde vært, jeg vet ikke hvordan jeg hadde havnet, men jeg var i hvert fall i senga, og så klarer jeg å komme meg til kjøkkenet, hvor jeg sitter på kjøkkenet, og klokka er tre på natta, og skjelver, og gråter, og er helt ut av det, og bare har tenkt at nå, dette går ikke mer, jeg klarer ikke mer, nå er det nok, på en måte.

Og da sitter jeg da på kjøkkenbordet i kjøkkenet i leiligheten der, med en kniv i en hånda og far i den andre hånda på høytaler, for jeg klarer å ringe han da.

Men før jeg ringer han så sitter jeg da med denne kriven på en måte som man ikke skal holde en kniv på da, for å si det på en forsiktig måte. Og da skulle jeg avslutte da, for da tenkte jeg at nå er ikke livet verdt å leve lenger, for dette her, nå er det så vondt, og jeg ser ikke noen poeng, jeg ser ikke noen fremtid, jeg ser ikke noen lys i en av tilfellene.

Men da ringer jeg pappa da, for da tikker de inn den der lille gutten som kunne fortelle om alt da han var ti år og kunne fortelle alt som hadde skjedd på skolen og alt som var. Det tikka jeg da, for min far har alltid sagt at du kan fortelle om alt, og du kan si alt til meg.

Men så hadde det gått så mange måneder, og vi hadde ikke fortalt noe. Men så måtte du sitte med en kniv i hånda og vurdere livet. Da ringte jeg ham. Kom det som et sjokk på ham? Altså omfanget det? Eller hadde han hatt noen mistanke om dette? Nei.

Han visste ikke at jeg holdt en kniv, men han visste at jeg hadde det tøft. Det sier litt om at han er tilgjengelig til å ha tre på natta. Han skjønner at her er det alvorlig. Så han på en måte...

Tar telefonen da, og så sier jeg til han at nå må du vekke mor, for nå er det slutt. Jeg orker ikke mer, og nå tar vi et farvel på en måte. Og det er jo tøft å si til far og min beste kompis at nå er ikke livet verdt å leve lenger.

Og nå virker det kanskje sånn at jeg er klar til å prate om dette fint, men bare for å si det at jeg har pratet om dette her så sinnssykt mye, og bearbeidet det her over så veldig lang tid og mange år, at jeg er klar til å prate om det. Men hvis dette hadde vært for fire år siden, så hadde det ikke kommet et ord ut. Nei.

Jeg skjønner veldig godt at folk synes at det er emosjonelt og tungt, men jeg har pratet om det over veldig lang tid, så det går fint å prate om det. Ja, det er jo ganske brutalt å høre på. Går det greit, Per?

Fordi det han sier, og det som på en måte, i psykologien så er det et begrep som heter for self-disclosure, det handler om selvavsløring, det handler om å dele innerste vonde ting, og da får du det oftest bedre. Du har sitert på et intervju, jeg leste, så står det at det føltes ut som bare 100 kilo, bare datt av skuldrene dine, det øyeblikket du sa det til far. Fordi da jeg sier til han, og får respons tilbake at

nå har du åpnet deg nå skal du få hjelp og vi er her for deg og nå skal du få hjelp så i morgen så tar du og tar kontakt med legen din i brand og så blir du satt i gang med hjelp nå da

Og det gjorde jeg da, men da jeg husker at jeg gikk og la meg da, så var det en helt ny verden. Bare jeg kunne sove godt. Og det var helt spesielt da. Men da jeg våkner opp dagen etterpå da, så står kniven i gulvet. Så det viser litt hvilke krefter som er i syngen. Jeg husker ikke hva som har skjedd da. Men det var liksom siste, og da jeg gjorde det, så dro jeg på stadion og pratet med legen. Og jeg sa ikke nøyaktig hva det var, men jeg sa at nå trenger jeg hjelp.

og da ble jeg satt i gang med hjelp med psykolog og traumaspesialist og sånne ting og da var det det var liksom du kjente umiddelbar virkning etter at du hadde åpnet deg for far din og det er det som er så og det er derfor jeg på en måte er så opptatt av det fordi at så er jo alle forskjellige har individuelle forskjeller men for min del så var det bare sånn at skulle ikke si fra, skulle ikke si fra men når jeg sa fra så var det bare pang mye bedre

Det ligger litt sånn i oss menn, litt sånn evolusjonsmessig, at vi har fra tidlig av, skal være den sterke i familien, som skal finne mat og passe på familien, så man skal ikke vise noen svakhet. Så jeg tror litt sånn evolusjonsmessig. Også tror jeg det er litt sånn toppidretts, litt et tabu som har ligget der, at man skal fikse ting selv. Men det er veldig misforstått, fordi at alle har, vi er, fotballspillere og toppidrettsøvere er menneskelige også.

Jeg har følelser, og menn skal få lov til å gråte, og det er litt sånn misoppfattet. Men så var det bare, jeg har ikke hatt noe fokus på mentalhelse, og det var liksom at jeg skal ikke vise noe svakhet når jeg kommer hit og skal være ung og oppkaming. Så det var det, og så var det flaut.