Nadina Bouhlou

Allerede når hun var syv år, så var hun både voldtatt av faren, og også utlånt til andre.

Ikke sant?

Det er bare så jævlig mørkt.

Og så er det hele hennes reise i dette, og selv hun unnskylder seg underveis, jeg vet at dette er mye å ta inn, sorry, unnskyld.

Og likevel er det bare sånn, jeg orker ikke.

Og det absolutt verste med denne memoaren her, Nobody's Girl, A Memoir of Surviving Abuse and Fighting for Justice, er jo at hun tviholder på en historie om at hun nå har blitt, hun har endt opp hos en utrolig flott mann.

Hun har funnet mannen i sitt liv som støtter henne til å være en warrior i dette her.

Og så likevel så vet vi at historien er en helt annen, fordi at før hun klarer å fullføre denne boken her, så tar hun livet sitt.

Og så kommer det frem at det forholdet hun skryter opp i skyene i denne boken her, på ingen måte har vært så fint som det hun har fortalt seg selv.

Så det har vært...

vold i hjemmet og alle sånne forferdelige ting.

Og da kom jo det selvmordet selvfølgelig.

Det er lettere å forstå det.

Ja.

Det er helt grusomt.

Hva mer skal man si?

Det er ikke til å leve med, liksom.

Det er jo så flaut.

Det er jo fryktelig, fryktelig, fryktelig, fryktelig flaut.

Ekstremt.