Nils Fredrik Dahl

Og det er når gutten han er kanskje på ungdomsskolenaktig, men i hvert fall han lærer seg å kopiere morens autograf, eller signatur da, og så oppdager moren det til slutt.

Og jeg synes den reaksjonen er så sterk.

Ja, hvilken tenker du på?

Altså at hun føler seg liksom at du eller forfatteren der har stjålet identiteten, for det er jo min signatur på en måte.

Ja, hun trodde vel ikke det var mulig kanskje, men i boka er det jo brukt som et...

Hele denne dagboken til moren handler om at man ikke helt forstår hvordan man skal leve livet, men at man så forferdelig gjerne vil.

Og hennes kjærlighet til barna handler jo om at hun klarer ikke helt å vise den, men den er så sterk inni henne.

Ja.

Dette handler om et eller annet personlighetstrekk, som er at man gjør ganske mye for å forsøke å få være med, men man vet ikke hvordan man skal gjøre det, og det blir feil.

Det innebærer også en slags magisk tenkning om at denne familien kommer aldri til å få det til på en måte.

Den er dømt på en eller annen måte, og

Og akkurat den scenen hvor hun finner da denne gutten har kladdet denne, det er det som skjer, han sitter og kladdet og kladdet denne underskriften, så hun finner alle disse hundrearkene med underskriften på, og så legger hun det ut på gulvet.

Legger hun det ut på gulvet, og og

det går tilbake til noe i hennes biografi, nemlig hennes far som gikk et underslag i Molde, og hun tenker seg at dette er et tegn på at dette har gått i arv, så derfor blir reaksjonen så veldig sterk også.

Så det er mer for å vise kanskje denne litt skadete måten å se på seg selv på, og se på livet, og se på hvem man er da, på en eller annen måte.

Noe annet som går i arv, eller kan virke som, er jo ensomhet.

Altså både moren din i denne boken, og faren din, ikke minst, i den som vi snart skal komme inn på, er jo veldig ensomme.

Og det virker som forfatteren også har opplevd mye av denne ensomheten.

Jeg tror det var et fellestrekk for begge, både faren i fars rygg og moren i moren om natten, men også for mine foreldre at de opplevde at de på mange måter sto utenfor livet og ikke klarte å komme inn.

Ikke skjønte hvordan de skulle gjøre det, og de fant hverandre og hadde det vil jeg si stort sett...