Nils Fredrik Dahl

Vi hadde sett under det hele godt med hverandre og trengte ikke så mye mer, kunne det virke som.

Sånn at å vokse opp med dem, det var mye stillhet.

Det var mye å være for... Det var helt fint for meg å være... Jeg skulle være for meg selv.

Det passet meg da, men jeg har lært masse ting jeg ikke fikk med meg hjemmefra.

For eksempel å forstå hvordan man skulle holde vanlige samtaler om vanlige ting som skjedde.

Small talk er ikke det.

Ja, small talk, men...

Ikke bare småtokk, men hvis man hadde et problem at man kunne ha en vanlig samtale om det, det var aldri sånn samtaler.

Det skaper jo selvfølgelig en form for isolerthet, isolasjon, som igjen lett fører til, som er ofte ensbetydende med ensomhet.

Så jeg lærte jo veldig tidlig at det smarteste var å være alene.

Det er jo tema i flere av bøkene mine egentlig, tilbake til På vei til en venn, og en gutt som foretrykker å gå ute i stedet for å være hjemme.

Ja, den boken du fikk Brageprisen for i 2002.

Den er jo tematisk veldig beslektet med begge disse bøkene på den.

Jeg bare tenkte vi skal begynne å runde av den, men du har en sånn utrolig vakker siste setning i den boken, husker du den, Mor om natten?

Ja, er du død nå, mor, spør jeg.

Spør han.

Spør han?

Ja, for det er den forfatteren vel som... Ja, men nå er det en jeg-roman da?

Ja, man kan...

Vi har vreken her.