Nils Fredrik Dahl

Men samtidig var det jeg visste litt komplisert å fortelle, for det var så fullt av informasjon, det lille jeg visste.

Hvor han bodde, hvorfor han bodde der, alt dette her, når det var,

Jeg visste masse geografiske ting, for eksempel, og jeg visste tiden.

Det var en ganske turbulent tid, akkurat som vår tid nå.

Det var masse som skulle inn i det, og det var mange forskjellige steder som skulle inn.

Så prøvde jeg å begynne å skrive hvor all den informasjonen skulle spres utover, men det ble for informasjonstungt.

Og så er det avestaldio fra min kone, min første leser og min elskede, Linn Ullmann, som i De Urolige gjør det samme.

Hun gjør det.

Hun har en førstedel som...

beskrive hele historien.

Og så begynner hun på nytt.

Jeg skal ikke snakke om hennes bevegrunner for å gjøre det, men jeg bare snodde den ideen og skrev gjennom historien en gang.

Jeg vil ikke si at den er bare faktuell og kjedelig fortalt, men det går unna.

Og så kan jeg gå tilbake og gå inn i dybden og bredden.

Og det er jo litt for å gi meg selv rom til all den diktningen som måtte til nå.

Fordi jeg visste at faren min flyttet med sine foreldre til Egypt da han var fem år, og at han bodde der til han var 13 år.

Og jeg visste at faren hans, som heter dommeren i boken, var dommer i Alexandria i Egypt, i en sånn superimperialistisk domstol som fantes da.

Jeg visste at han ble sendt til en fremmede familie da han var 13 år gammel, til Stabek utenfor Oslo, stasjonsbyen Stabek.

Og jeg visste at han deretter havnet på en pensjonalskole i Schweiz i to år.

Jeg visste ingenting om disse oppholdene.