Nils Fredrik Dahl

Nei, men ikke sant?

Det er også gøy å snakke om, fordi det handler om å skrive det frem.

Jeg visste at han var i speideren.

Jeg har til og med et fotografi av en vimpel fra den speiderleiren på Heløya.

Så da vet jeg at han var der.

Og så vet jeg at den samme sommeren så ble han på en eller annen måte fraktet til personalskolen i Sveins.

Og så vet jeg også at

De fleste sommerene var foreldrene hans i Norge, og de møttes på Høyfjellshotell noen uker, og så kjørte de ned igjen til Egypt.

Det er det jeg snakket om, legge disse tingene ved siden av hverandre på bordet, og se om det kan komme en mulig scene av det.

Ja, han var på speideleieren, han skulle kjøres til pensjonalskolen i Schweiz, kanskje han ikke visste at han skulle på pensjonalskolen i Schweiz, det vil jeg tro.

Så da har du plutselig en scene, han har det forferdelig dårlig på denne speideleieren,

Men give me a break.

Her kommer den store dommeren.

Han er ikke den store dommeren for ingenting.

Det er ikke sånn at han ikke kan binde.

Sønnen er jo bindet til ham også fordi det er så fantastisk stående å være i lyset fra dommeren.

Men det er når dommeren står og snur ryggen til og du kommer i skyggen av dommeren.

Det er kaldt.

Men som enhver autoritær person så vet han å bruke både lys og mørke på sin omgivelse for å holde makten og holde kontrollen.

En som bare er kald, taper jo til slutt.