Pascal Engman

Det her er millennieskiftet.

Jeg tenker ofte på hva skillnaden mellom min oppvekst og dagens unge gutters oppvekst er.

Min amatørpsykologiske tanke kring det her er at

Når jeg hadde idoler, når jeg var 13-14, rundt 2000-2001-2002, da satt mine fotbollsideoler på veggene i mitt pojkerum.

Det var David Beckham.

Han satt på en affisj på mitt pojkerum, ikledd i Manchester United-klæder, i ferd med å sparke på en boll.

Han var min idol.

Han var mer enn min idol.

Han var en gud på min vegg.

Dagens unge killar følger ikke bare fotballspillere.

De bør ikke titte på matchene.

De har fem-seks timer om dagen tilbringer de i sosiale medier, på sine telefoner,

De kan rent teoretisk skikke et meddelande til sine idoler.

Men hva er det de ser av sine idoler?

Jo, det er deres idoler i private sammenheng.

De ser klæderne de bærer, klokkene de bærer, kvinner de omgir seg av, hvilke biler de kjører.

5-6 timer om dagen å marineres i sosiale medier der allting, altså sosiale medier er oppbygget for at vi skal konsumere.

Sosiale medier skal selge på oss en livsstil.

Og hvilken livsstil er det de selger på oss?

Jo, at det som spiller roll i verden, det er status.