Per Anders Johansen

Skarpskytterne Emma Soldatovi ville jo overhovedet ikke snakke om det å være kvinne i herren.

Tvert imot så sa hun til meg med en gang når jeg spurte om hun ville la seg intervju, at ja, jeg kan godt fortelle om det å være skarpskytter, men jeg sier ingenting om det å være kvinne i den ukrainske herren.

Det er klart at alle utfordringene i det ukrainske samfunnet knyttet til likhet mellom kjønnene, mannsdominans, sjovnisme, alt det spiller seg også ut i skyttegravene og i krigen.

Men på andre siden så ligger det også et sted hvor du ikke kan be om noen spesiell behandling.

Der må alle gjøre jobben sin, og hvis du gjør det så får du også respekt tilbake.

Hennes jobb bestod i å sammen med det lille teamet komme seg ut foran skyttelinjen, finne steder hvor det var mulig å skyte så mange russiske soldater de klarte.

Et veldig farlig oppdrag, fordi de er sårbare, de kan bli oppdaget, de er nær fiendens linjer.

Hun levde jo da i skyttegraven i veldig lang tid, og det skjer noe med deg når du er så lenge i krig.

Når vi møtte henne første gang, så sa hun selv at hun var svært syk.

Det var ikke så lett å se det på henne, men kroppen var egentlig nedbredt.

Hun fortalte at det var som om hodet var under vann.

Lyder var veldig uklare.

Alt var gromst, og det var som om ikke det som skjedde rett foran henne egentlig skjedde med henne.

Hun var rett og slett totalt utbrent.

Det er ikke vanskelig å forstå når du ser hvilke forhold hun levde under i skyttegravene.

Hun levde i noen av posisjonene hvor de hadde gravd seg ned i hjørna, og der ble de.

Alle prøver å holde seg skjult hele tiden.

Der sover du, spiser du, lever du i uker i strekk.

Ikke noe hygiene.

Tennene råtner, du kan ikke vaske deg.