Per Anders Johansen

Nå er vi inne i en veldig merkelig periode i krigen.

Mange mennesker, i hvert fall her i Vesten, er jo litt lei av det som skjer, men etter min mening skjer det ganske mye spennende og dramatisk på en gang.

Det går ryktet om at ukrainerne har prøvd å starte en motoffensiv.

Vi vet i alle fall at så sakte som det går for russerne, akkurat nå har det ikke gått siden i fjor våres i april,

Og det er jo et uttrykk for at Russland mister mange soldater, at tapene er store, og at de kloenske dronene hver eneste måned kanskje dreper og lemnester et sted mellom 20-30.000 russiske soldater.

Så tapene er enorme, og fremgangen er liten.

Og samtidig så er vi gjennom kanskje de verste månedene for mange ukrainere.

Flere millioner har jo levd med strøm bare en par timer om dagen.

Det har vært skikkelig kaldt, og denne terrorbombingen til Russland setter jo sine spor.

Denne dagen blir jo veldig spesiell i Ukraina.

Ikke minst fordi at også Ukraina har mistet så mange mennesker.

Noen anslag går ut på kanskje 150 000-160 000 døde siden Russland gikk til stor innovasjon, og mange flere som er skadet.

Og i det ukrainske samfunnet så ser du jo, ja, det ser du overalt, enten gjennom minneplakater eller gjennom ulike markeringer.

Og så det blir en tung dag hvor man minnes alt som har skjedd, og så er det også en dag som...

som ukrainerne nok vil bruke til å heise faen og si at ja, vi har holdt ute i fire år, og vi skal klare fire år til.

Altså det er jo så mange angrep her.

Det ene er mer dramatisk enn det andre, men det har skjedd over så lang tid at jeg forstår jo at folk flest ikke klarer helt å følge med på det.

Og nå i disse tider med Epstein og mye annet som skjer så blir det jo knapt mer enn motis.

Men for ukrainerne så er dette her blodig alvor.

Det Putin prøver å gjøre er å gjøre denne millionbyen helt ubeboelig.