Per Magnus Riseng

Nei, det kan du si.

Det blir jo slitsomt.

Jeg synes jeg selv også.

Men skal jeg være helt ærlig, så blir det jo veldig godt lest.

Folk er opptatt av det, vi er opptatt av det, leserne er opptatt av det, mange forskere er opptatt av det.

Så det er jo så enkelt som det at det er en viktig del av hverdagen til folk.

Han sa, og det var han veldig tydelig på, at da han pensjonerte seg, for det som begynte å bli ganske mange år siden, så hadde bestemt han seg for at han ikke skulle lene seg tilbake i godstolen og bare vente på at ting skulle skje.

Han ville opp og ut og utfordre seg selv og gjøre ting.

Og det har han gjort.

Så har jeg følt med han litt på Facebook, og ser han legger ut jævnlig både alt mulig rart fra reiser han har dratt til, greske øyer og refleksjoner og filosofi og tanker og rapporter fra filminnspillingen han er på.

Og så er han altså da snart 90 år, nettopp blitt 90.

Da blir jeg nysgjerrig.

Jeg vil si det var todelt, egentlig.

En del er dette med alle disse rådene og treningene og kostholdene, og på en måte høre litt om hva er nytten av å rett og slett være sosial?

Hva gjør det med livet hans?

Hvorfor er han det?

Men den andre delen var nok egentlig rent egoistisk.

At jeg savner bestefaren min.

Jeg husker han veldig godt.

Jeg husker på en måte samtalen vi hadde, og jeg gikk tur med hunden min opp dit og hadde samtaler, og vi to.