Per Magnus Riseng

Og jeg husker jeg skulle være og gråte utenfor huset da det var tomt, så han hadde dødd.

Så det var på en måte sånn, kan jeg møte en person som ligner litt på han?

Er det litt fint?

Men jeg tror absolutt også at det kunne vært en fin sak å høre hvordan han lever livet ut.

Så da spurte jeg rett og slett, når er det du er mest travel og hva kan vi bli med på?

Så fikk vi bli med på en ganske middels-medium travel dag i hans vanlige funksjonisttilværelse.

Han er 90 år, han har 40% lungkapasitet, han skadet i foten etter en skiulykke for godt over 60 år siden.

Han går på krykker og må ta jemlige pauser når han går de par hundre meterne til et eldre senteret.

Men, og det tror jeg er litt nøkkelen her da, han har to veldig gode ører, som han sier selv, og han er veldig, veldig skarp, fortsatt.

Så det hjelper jo da hvis man skal være sosial.

Det er ikke foten som har noe å si der.

Han synger i kor, han er ute og trener, er med disse filmene og tv-seriene, meldte seg opp på statist.no for ti år siden, og er på møte i arkitekturforeningen.

Han er rett og slett langt oversnittet sosial for sin alder,

Ja, det kan du si.

Vi møttes først hjemme hos han, og så tok vi turen ned til eldresenteret, som ligger et par hundre meter ned i gata.

Og første på programmet der var trening.

En time med ganske intensiv trening, og det som er litt tydelig når man kommer inn der, er at de gjør disse øvelsene, og imens er det prating, prating, prating og babling om hvem som har gjort det, og om OL og alt mulig rart.

Og så har de trenet litt mer, trenet litt mer, så det er veldig sosial treningsøkt.

Og så bærer det videre etter en time der, rett ut i lunsjen.

Mer platting og klemming og smiling og hilsing og gamle og nye kjente og hvem er ikke her.