Petter Northug

Da får man se nesten at du har sett utøverne miste livsknisten på fem sekunder.

Det er nesten så du ser at verden raser sammen.

Og det er jo tøft å se, for du vet du skal gå selv, du skal forberede deg, du skal gå for Norge, du må gjøre jobben din, og du skal være forberedt på siste etappe, som var min jobb.

Men så ser du lagkammerater bare miste livsknisten på fem sekunder.

Ja.

og de står der og er helt knust egentlig, og det er jo naturlig, for det er drømmen deres går i knust da.

Så det er tøft, og det vil vi få oppleve igjen, og det kan vi fort, vi mest trolig får oppleve det på staffattuttak her, at folk blir knust og leise.

Det foregår først med individuelle samtaler, når det kanskje står mellom en og to på denne første eller andre tappen, så prater man med dem utoveran på, da er det inn på rommet rett og slett da, og prater, og hvorfor man endte opp på den avgjørelsen, og da ...

er det jo først og fremst sikkert brutalt for den utøveren som blir vraka, og så er det jo mye nerver knyttet til den utøveren som skal gå, for du vet at det har vært closer.

Du er valgt foran han, og så vet du at de to han kanskje ikke ses rett etterpå, eller at det er tøft for dem å møte hverandre også.

Sånn er det, så det er mye følelse av knyttet til akkurat sånne uttak.

Ja, sånn hadde jo jeg det.

Jeg hadde jo litt sånn som Johannes har det.

Jeg tror sammensettingen med et norsk stafettelag i 2007, 9, 10, 11, 13, 15, handler om å finne hvem som skal gå etappe 1, 2, 3.

Samme har vi nå.

Og da er jo det vanvittig digg for meg, for jeg vet mentalt at jeg kan begynne i mai og forberede meg mentalt til den siste etappen.

Jeg kan begynne hele året, jeg kan jobbe med mentale prosesser,

for å sørge at jeg er forberedt på det.

Og det er viktig på den siste etappen å være mentalt forberedt, for jeg har hatt så mange tøffe dueller på de her siste etappene, og jeg fikk aldri gå med noen flagg i hånda.

Her var det... Det er faktisk et godt poeng.