Stian Thorbjørnsen (Staysman)

presser deg ned, og beina er helt, totalt kake.

Og jeg vet ikke, er det for at jeg får meg for lite carbs, eller hva er det jeg driver med?

For det virker som den intervallgreiene, når jeg har begynt med det nå.

Den sier til kroppen min at, nei, der skal du ikke.

Er det ja-neiser, eller er det... Nei, det er nei.

56 ganger i uka.

åh det her blir litt rart det var sikkert masse i forsvaret for 20 år siden men en opplevelse hvor jeg fikk en sånn euforisk følelse var jeg klarte når vi var i 16 ukers helvete så var det en regnversta hjemme ut på høsten der og jeg klarte 3000 meter på under 15 som var kravet som var i forsvaret og jeg hadde overskudd til å skakke i banen

til å løpe videre og klare en helt sinnssyk pers på fem kilometer.

Jeg sto, det regna heldigvis, folk så ikke at jeg gråt, men da var jeg sånn, shit, hva er det som skjer med kroppen min her?

Det var fruktelig rart.

Det er jo Martin litt sin skyld, for han klarte å ordne en Olympia-liste som jeg skulle følge med løping.

Og jeg følte den slavisk.

Jeg var ikke helt sikkert riktig sånn zoner og sånn, for det hadde jeg ikke peiling på, men jeg prøvde å følge den slavisk, og det bare gjorde et utslagbrott der på høsten, som bare var sånn fantastisk mye.

Så det er i hvert fall den deiligste følelsen jeg har hatt.

Men om det er den største idrettsprestasjonen, vet jeg ikke.

Det er en eller annen short jeg har liggende.

T-skjorte.

Og noen greier.

Veldig ikke avansert i det hele tatt.

Hva jeg har der da?