Synnøve Skarbø

Og tro meg, det er enda rarere, Vanessa.

For han legger aldri noe ut på Facebook, og hvis han gjør det, og det skjer kanskje kvart skuddeår, så legger han ut noen bilder fra 40- og 50-tallet på stranda.

Og så tegger han liksom det som er på bilder, og det gamle biler, og du vet, han er veldig interessert i liksom historien til bygda og sånn da.

Ja.

Men nå fikk altså denne dansende kattefilmen audiens på Facebook-veggene.

Og han er svak for katteformen, det vet jeg.

For han lo for eksempel veldig mye av nabokatten vår, Adolf, som hadde sånn Hitlerbart.

Han heter Adolf fordi han var født med sånn svartbart over munnen.

Utrolig kul katt.

Og den husker jeg at faren min alltid fortalte en morsom historie om han, og hvor fort han sprang, og at han hadde vært inne i garasja, og han la ikke merke til at han var der før han fauk ut.

Sånne historier er han kan kose seg med.

Men det er likevel veldig ulikt å legge ut en sånn reel til offentlig beskuelse.

helt utkjent.

Jeg tenkte sånn, hva har skjedd?

Ja, er det drupp?

Ja, ikke sant?

Du skulle kanskje tro at jeg synes dette her var helt topp da, at vår felles fascinasjon for katter er noe positivt, men jeg fikk så skikkelig klump i magen av hele greia.

Og det må jeg nesten få forklare litt nærmere.

For faren min, han er teknisk begavet, for å si det meget enkelt.

Han har reparert utallige telefoner, TV-er, platespillere, PC-er, vekte, biler, grassklippere, oppvaskmaskiner, altså hva som helst som har en motor, det fikser han.