Tarjei Bø

Det er ikke pulsen som er det verste, synes jeg.

Det er veldig terreng inn mot skyting som avgjør.

Pulsen kan være ganske høy, selv om beina er ganske bra og motsatt.

Så det er egentlig den der totale utmattelsen som river mest, da.

Ja, på langturer og alltid på feeling, ja.

Men du har jo benchmarket ditt opp gjennom karrieren da, så når du har tatt masse laktatmålinger når du var yngre, så lærer du til slutt at det her er det, på en måte.

Og så tror jeg det er mange som bommer på det, men jeg vet ikke, også er det ikke så farlig om du går av til litt for hardt da, men ja.

Nei, det er jo bare en du kjenner jo, du kjenner jo kroppen din veldig godt når du har holdt på med det her siden du var liten, så du kjenner jo hvor du skal ligge igjen.

Og så må du være litt sånn åpen, hvis du bommer tidlig i en konkurranse, så går du kanskje hardere inn til skyting for å kompensere, du må ta litt risiko for å kompensere for å tape da.

Og av og til går du da med andre, så går du roligere enn det du ville gjort, eller raskere.

Så du må jo, du kan liksom ikke pugge en sånn fasit, for da blir du jo, du treffer aldri på det uansett, og da blir du jo satt ute og spiller.

Nå er det garantert helst i lag med andre.

Nå er det jo en sosial greie, men jeg likte veldig å trene alene.

Det er kanskje litt teit å si, men jeg synes når vi var på samling så var jo alt i lag nesten.

I hvert fall 90% var felles.

Og vi hadde en veldig bra treningsfilosofi som jeg på en måte var enig i, men likevel har du noen økter og noen ting du gjør som du trenger, som ikke alle andre trenger.

Og da ble jeg av og til litt frustrert hvis noen spurte om jeg skulle være med på den økta når jeg kom tilbake, for da hadde jeg planlagt at nå skal jeg gjøre det, og det var viktig for meg.

Så jeg trente veldig masse alene, jeg gjorde det.

Det kan være litt kjedelig, men da får du styrt akkurat det du skal gjøre.

Og langtur er ikke så viktig.